«Mon tro jeg når det skjønne land, som snubler gang på gang», brukte min onkel å si. Denne onkelen var gift med Karen Buhaug, som var lærerinne på Burøya i Bispøyan først på 1920-tallet.
Jeg har fått berettiget pepper for at jeg i et innlegg i Hitra-Frøya 12/7 skrev «Øyforeninga». Dette var en utilgivelig glipp fra min side. Det skulle stått Bispøyan Grunneierlag. Dette burde da jeg vite da jeg selv er medlem. Men de jeg ville rose var de som i alle år har stått på, og jeg har sett det som ligger bak og all den gleden det har skapt.
Jeg trives svært godt uti øyan, og har bare gode venner i hytter og hus på øya.
I år feira vi 17.mai på øya og vi var fem personer som gikk i tog til Snutvarden. Jeg brukte det flagget jeg fikk i 1945. Det var falmet, men rommet mange minner fra da freden kom til Skaugdalen hos bestefar. 17 personer var vi, derav seks var flyktninger fra Alta. Barna har besøkt oss i senere år.
Det var også svært mange hitterværinger og frøyværinger i Skaugdalen i første del av krigen, på veiarbeid. Jeg har snakka med mange av disse. Har også mange historier nedskrevet fra mor til ordføreren i Orkland kommune. Hun var kokke for ti hitterværinger som bodde på en nabogård. Alle roser den hjelpa de fikk, spesielt med å skaffe mat og husrom. Men som så ofte ellers, mest hjelp fra de som hadde minst. Jeg kjente alle de navna de nevnte. Mange i vår nærhet havnet etterhvert på Falstad og Grini for sin hjelpsmhet. Dette ble en digresjon.
Tilbake til 17.mai 2022. Da vi kom fra Snutvarden gikk vi til skolen. Vi stoppet hos Mariann og Terje og Marit. Der spiste vi godkaker og drakk kaffe. Samtidig mintes vi året 1957 da vi feiret på Solbakken skole med skuespill og mere til.
Under Inger Kristoffersens ledelse fremførte vi «Prinsessen som ingen kunne målbinde». Kongen: Bodil Olderø, prinsessa Anne Liss Henriksø, askeladden Harald Monsø, Pål og Per: Martin Hegerberg og Arne Furuvik. I glohaugen satt Nils Erling Olderø med morens krølltang som våpen. Uteteaterets aktører var: Kari Johansen og Torun Johansen, Marianne Ulriksen og Hanna Hegerberg.
Det var trivelig å sitte slik og mimre om «forna dar» i fred og ro. Dette i en verden full av konspirasjonsteorier og ondsinnet retorikk over enlav sko. Et ordtak sier» «Klen bonde et opp sættpoteten». Klent yrke er det også å bære ved på ufredsbål.
Hilsen ydmyk medlem av Bispøyan grunneierlag
Martin Hegerberg