Vi som vokste opp uten mobil

Min generasjon skal visstnok være heldige som vokste opp i den absolutt beste tiden. Det var det en av medstudentene mine ga uttrykk for, da hun fikk vite at vi er omtrent like gamle.  Vi var samlet i en koselig avslutningsmiddag i desember, før siste dag av studiesamlingen før jul. Det ble en nostalgisk aften med samtaler om hva vi husket fra en tid som egentlig ikke er så lenge siden. Det brakte fram både latter, anerkjennende nikk og det var ingen tvil om at vi innimellom savnet noe fra den tiden. Akkurat hva vi savnet er nok heller den opplevelsen av å ha vært en del av noe som generasjonene etter oss aldri vil kunne forstå. Så jeg måtte stille meg selv spørsmålet, er det virkelig tilfelle? Ble vi tildelt den beste tiden, vi som tilbrakte det meste av våre barne- og ungdomsår med en kanal på TV, VHS og elendig bildekvalitet og telefoner fastmontert i veggen? Da det var best å ringe etter fem på ettermiddagen, ellers ble det så dyrt. Det er rart å tenke på det nå, men vi ble også den siste generasjonen som vokste opp uten mobiltelefoner, og i hjem der de fleste av oss ikke hadde internett før vi var langt oppe i tenårene.

Om en skulle finne informasjon i forbindelse med skoleoppgaver, måtte vi ty til kilder som den gang utelukkende var i papirformat. En lærte seg å studere innholdsfortegnelser og lete etter relevante kilder på den måten. Det er vemodig å tenke på at leksikon i papirversjon i dag ikke lenger har noen særlig verdi, Jeg har sett hauger med dem i kontainere på gjenvinningsstasjoner, og tenker at det er noe trist med den observasjonen. For oss var det en verdifull kilde til kunnskap om verden, historie og nesten alt vi ellers lurte på. Mye har skjedd fra årene på ungdomsskolen og fram til i dag, og en har vel bare blitt med på utviklingen. Jeg må nok innrømme at det er utrolig praktisk å ha så mye musikk tilgjengelig i langt større grad enn jeg husker fra tidligere. Samtidig var vi fornøyde med både vinylplater, kassetter og CD er, alt til sin tid. Det var jo umulig å savne noe som ikke fantes den gangen.

Både Berlinmurens fall i 1989 og oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, var historiske hendelser som fant sted mens jeg ennå gikk på ungdomsskolen. Nyhetene ble presentert i Dagsrevyen, radioen og i avisene, det var et høydepunkt da læreren kom med en TV på et høyt trillebord med VHS – spiller så vi kunne se opptak fra nyhetssendingen dagen før. Vi så nok på dette med optimisme og håp om bedre tider, også for alle de som hadde opplevd det såkalte jernteppet. Det var også det medstudenten min mente var en av årsakene til at vi var heldige, vi som vokste opp nettopp i denne perioden. Vi så lyst på fremtiden, vi hadde tro på at ting skulle bli bedre. Som voksen med tilgang til nyheter fra alle verdens hjørner, har jeg mange ganger tenkt at vi kanskje tok feil, men håpet fra den gangen har jeg ennå.

Vår tilgang til hva som rørte seg i eget land og utenlands var begrenset sammenlignet med slik det er i dag. På en måte var vi den gangen skånet for mye, mens vi nå har muligheten til å oppdatere oss og tilegne oss innsikt og kunnskap på en måte min generasjon bare kunne drømme om da vi ennå gikk på barne- og senere på ungdomsskolen. Internett er en kilde til ufattelige mengder informasjon og en kan finne svar på det aller meste. Jeg synes derimot jeg ennå hører læreren min fra videregående si noe om at en ikke skal tro blindt på alt en leser i avisene. Det gjelder nok også internett. For sannelig er det mye rart der, fra de hinsides konspirasjonsteoriene tilhørende ei gruppe som går under navnet QAnon til kommentarfelt i nettaviser som tidvis må stenges, da de fylles opp av personangrep og rasistiske kommentarer av verste sort.

Vi kan le av de som i dag tror at jorda er flat, og de som mener månelandingen i 1969 aldri fant sted. Det er verre når en amerikansk presidentkandidat tar i bruk sosiale medier for å spre feilinformasjon. Scenene fra stormingen av Kongressen i Washington D.C. 6. januar 2021 er på ingen måte komiske, det var både tragisk og skremmende. Når noen med viten og vilje oppfordrer til og andre lar seg lede til å utføre et slikt angrep som førte til at 5 mistet livet, har det gått for langt. Men internett er helt uten skyld, for det er de som bruker internett på en slik måte, og ikke minst sosiale medier som er ansvarlige. Internett og sosiale medier er i seg selv nyttige verktøy. Det kan være uansett være fornuftig å ha med seg sin kritiske sans i møtet med det en ser og leser på nett, og det er viktig at vi som voksne veileder barn og unge i mye av det de møter på nett, både hjemme og på skolen. Nettvett er ikke bare et tema som skal gjennomgås på skolen, foreldrene må også ta sin del av det ansvaret.

Som lærer er det en befrielse å slippe å lete fram en gammel TV og en VHS – spiller på en trillevogn når en eksempelvis skal vise nyheter eller se filmer knyttet til et tema vi jobber med. Elever i dag behersker digitale verktøy, kanskje fordi de har hatt dem tilgjengelig så lenge de kan huske? Samtidig tror jeg på en kombinasjon, at en ikke skal legge vekk bøkene helt, og at de kan være like nyttige kilder til kunnskap og innsikt slik de var da jeg gikk på skolen. Det finnes nok av forskningsartikler som er kritiske til en overdreven bruk av læringsbrett eller skjerm i undervisningen. Professor Espen Ytreberg ved Universitet i Oslo er bekymret fordi studentene har utfordringer med å lese og skrive, det handler om at de strever med konsentrasjon og at de ikke får gjort det de skal innen gitt tid, og det å lese mye av pensum oppleves slitsomt. Det er noe som distraherer, og det er ifølge Ytreberg digitale medier. Det er kanskje noe flere enn de som er studenter kan kjenne seg igjen i?

En elev sa til meg en gang at vi var heldige som vokste opp uten mobil, for den stjeler så mye tid. Det er også noe tenke på, og det er på samme måte litt trist. Er det mobilen som tar tiden vår, eller er det nok en gang oss, brukerne som gir den altfor mye av vår tid? Kanskje vi var heldige, vi som kunne tilbringe hele skoledager, ettermiddager og kvelder uten mobilen som et forstyrrende element? Du vet at mobilen ligger der og venter, enten det er i lomma, på stuebordet eller veska.

Akkurat det slapp vi, og uansett hvor glad jeg er for mobilen min og alle dens bruksområder i dag, så tror jeg at det å være uten både mobil da vi vokste opp, var kun til vår fordel. Kanskje det også var noe av det medstudenten min siktet til, da hun mente vi hadde vokst opp i den beste tiden?

Riktig god helg!

Gunn Irene Edvardsen