Håp - håpløshet

Nedleggelsen av 3 til 5gårdsbruk hver dag er en konsekvens av jordbruksavtalen slik den er utformet og praktisert. Siden 50 tallet er 330 000 bruk lagt ned og i dag er det 4500 bruk som er såkalte heltidsbruk. Resultatet er utarming av bygdesamfunn og en dårligere selvforsyningsgrad – 37% i dag.

Nåværende regjering har en målsetting om å øke denne til 50 %, men ennå har den ikke kommet med konkrete forslag til hvordan. Og dette spørsmål er for viktig til å overlates til bondeorganisasjonene og embetsverket.

Fordi – eliten i disse organisasjonene og embetsverket har en felles oppfatning om målet for politikken, en enighet som er underkommunisert til betalende medlemmer.

Norges Bondelags 75 års jubileumsbok ble unndratt offentlighet fordi det ble for tydelig at lagets målsetting var «færre men sterkere bruk».

Dagens Næringsliv 8 februar 1991 – Når sysselsettingen stadig går nedover og inntektene blir dårligere, hvordan karakteriserer du måloppfyllelsen av opptrappingsvedtaket fra midten av 70-åra?

Departementsråd Per Harald Grue svarer – Den har faktisk vært meget god. Faktisk har vi truffet med innertier både for sysselsetting og effektivitetsutvikling.

Norges bonde og småbrukerlag har gitt ut heftet – 40 år med bondeopprør – interessante anekdoter fra det indre liv rundt jordbruksforhandlingene. Men også skremmende hvordan verdiskapingsprogrammet blir hyllet. Ved ysting av egen melk kunne det nevnte bruk produsere 110 000 liter ekstra utover brukets kvote. I tillegg få offentlig finansiering og støtte til bruksutbygging og kapasitets økning. På hvilken måte det legges ned gårdsbruk har liten betydning bare det blir færre og de gjenværende blir større.

Vi har sjøl vært et utbyggings bruk og nytt godt av offentlig finansiering, støtte og øket melkekvote. Det er gjerne offentlige krav som fører til byggeplaner, for vårt vedkommende var det gjødselforskriften. En slik byggeprosess og planlegging tar gjerne år og en går på en måte inn i en boble.  Det var først som leder av Hitra Bondelag noen år senere og en søken etter sammenhenger at jeg oppdaget at tilleggskvoten vår kom fra en annen bygd eller annen gård i nabolaget, hvor staten hadde fristet vedkommende med oppkjøp av kvoten. Tviler på at  utbyggings bonden Vidar hadde vært i stand til å lytte på noen som helst form for motforestillinger på dette tidspunkt.

For å mørne bonden til å gjøre dårlige valg for – næringa og dermed nasjonal matvare sikkerhet – må økonomien til den enkelte undermineres. Dette gjøres ved at produksjons kapasitet bygges opp,  fører til overproduksjon, prisfall på produkter, dårlig økonomi og fortvilelse. Import av matvarer forsterker disse punktene. Da det bli hykleri å fordømme dyre og menneskelige tragedier som oppstår som konsekvens av en ønsket politikk.

Dette så vi tydelig ble resultatet etter opptrappingsvedtaket i etterkant av Hitra-aksjonen i 1975. Og dessverre vil milliardene ved siste jordbruksoppgjør føre til det samme. Mer av den medisin som  i nærmere 70 år har virket på tross av vedtak i stortinget om økonomisk likestilling og øket matvaresikkerhet.

Riksrevisjonen har påpekt at resultatet av den førte landbrukspolitikk er i strid med de vedtatte mål i Stortinget. Men slik kritikk preller av som vann på gåsa, iallefall så lenge symbiosen mellom organisasjoner og embetsverk får skjule seg bak fasaden av kompleksitet.

Bør Stortinget ned sette en kommisjon og høring slik at Stortings politikerne får innblikk og kunnskap nok til å ta gode valg?

De fleste partier har over lang tid vist unnfallenhet, men ennå finnes det håp om å bedre sjølforsyningsgraden med  økt bruk av norske ressurser, ta i bruk jord ute av drift og større utnyttelse av utmarka.

En del av forklaringen på at dette har kunnet pågå er samfunnets holdninger til vekst. Det er hyggelig og besnærende og mota hyllest når ny fjøset står der. Stor omtale av media i og fagblad.

Det samme bilde blir formidlet over nybygg av fiskebåter med øket kapasitet av journalister som informerer fiskerne. Her omstruktureres og omsettes kvoter, resultatet blir det samme som på land. De store blir større. Også her er drivkraften offentlige pålegg, slik som fartøy instruks (stabilitets beregninger og sikkerhetskrav) og nå sist krav om fangst registrering daglig, elektronisk.

Bondeopprøret har fått stor og fortjent oppmerksomhet for at de har satt den enkelte bondes økonomi på dagsorden. Det gjenstår å se om næringa får den fortjente oppmerksomhet. Kan håpe at mange nok forlanger endring, slik som allianse «for ny landbrukspolitikk».  Denne oppblomstring av misnøye har som kjennetegn at det foregår utenfor «våre organisasjoner». Dette har sin årsak at vi har et korporativt styringssystem i Norge. Det vil si at landbruks og fiskeri organisasjonene  er en del av statsapparatet og følgelig har ansvar for at det er ro i rekkene. Dette gjelder også andre sektorer.

Det vi da har fått er et diktatorisk styresett med en enorm maktarroganse innen statsapparatet.

Vi har  enkelt personer på Stortinget som forstår hva som skjer, disse trenger støtte slik at de makter å fremme en viktig diskusjon om realiteter og at den reelle makt og ansvar blir overført til folkevalgte politikere og organer.

Ps – for tvilere kan teaterstykket «bondetinget» fra teater vestland være en enkel og nyttig måte å få et nødvendig overblikk.

For tiden uten medlemskap i noen interesseorganisasjon hverken i fiskeri eller landbruk.

Fisker bonde

Vidar Udseth