La oss gjøre våre gleder enkle.

Med alt som skjer –rundt oss og med oss – undres jeg på om det er lurt å øve oss på å gjøre våre gleder enkle?

Med kriger, katastrofer, høye priser, manglende omsorg for eldre og barn - jeg bare nevner noe av det som gjør oss bekymra og nedtrykt, gir oss en følelse av håpløshet, tilkortkommenhet Vel, i min lille verden tror jeg ikke livet blir bedre om vi gir opp, om vi slutter å lyse litt i denne mørke tida.

Sjølsagt vil vi delta i kampen for alt som kan – og må - bli bedre, men vi må også gi oss lov til pauser hvor vi bare er til stede og lar oss glede, ikke minst over de små ting.

Det går mot vår, og snart kan vi stoppe opp og smile til hestehovens gule bustehode. Den fineste blomst jeg vet – akkurat nå – senere kommer andre som gir gledepåfyll.

Vi kan lytte til fuglekvitteret, snuse inn lukt av alt som gror. Ta ei stille stund på trappa med en glovarm kaffekopp. La oss fylles med undring og takk over regnbuens raske besøk, eller når et lite barn ler. Gi oss tid til bare å stoppe opp et kort øyeblikk. Kjenne at vi puster, at vi er helt til stede i vår egen kropp.

Smile til den vi møter, ikke være redd for å si noe godt til en annen – de aller fleste liker å bli sett og bekreftet, om det enn er i forbifarten en travel dag.

Har lyst å nevne bare et eksempel fra en dag jeg jeg var på en kaffe, hvor ei herlig dame jobba beinhardt, men hadde et smil og ei hjelpsom hånd til alle. Jeg tenkte at «nei, Kirsten. Du kan ikke bare gå bort til henne for å takke, hun gjør jo «bare» jobben sin». Vel, jeg tok mot til meg, sa jeg opplevde at hun gjorde oss andre glad, og takket henne. Hun møtte meg med et varmt, stort smil - for at jeg gjorde dagen hennes lysere, så: vær takksam folkens, det koster så lite!

Kanskje noen vil kalle dette «lettvint»,

en «floskel», men tro meg: det fungerer. Det gjør oss ikke «overfladisk» eller egoistisk, det gjør bare hverdagen vi lever i litt bedre.

Så la våren gi deg sine enkle gleder, send dem videre – fra meg til deg, og det vil spre seg som ringer i vann.

Kirsten Athammer