«Ubetydeligheter» blir avgjørende i alt for mange viktige prosesser?

Hvorfor er det slik her i landet at det jeg nærmest vil kalle ubetydeligheter alt for ofte blir helt avgjørende for beslutninger i viktige prosesser?

Hvis vi et øyeblikk klarer å fri oss fra tanken på hvor vi bor eller kommer fra, tror jeg kanskje at mange vil være enig med meg i følgende påstander:

Det finnes langt viktigere spørsmål i forbindelse med kommunereformen enn spørsmålet om lokalisering av kommunesentra!

Det finnes langt viktigere spørsmål i forbindelse med politireformen enn spørsmålet om lokalisering av lensmannskontor!

Det finnes langt viktigere spørsmål i forbindelse med sammenslåing av skoler enn spørsmålet om navn på skolen!

Likevel ser vi gang på gang at det faktisk er nettopp disse spørsmålene som helt fra starten av stopper opp eller obstruerer viktige prosesser. Jeg kunne nok sikkert ha listet opp flere eksempler, men dette er/har nettopp vært høyaktuelle problemstillinger her i øyregionen.

Det er slik at Hitra og Frøya rakk faktisk ikke en gang å komme i gang med å diskutere de viktige spørsmålene av en kommunesammenslåing før lokaliseringsspørsmålet av kommunesenter veltet hele prosessen. Det samme ser vi nå en rekke av tilfeller på i Norge, som for eksempel i Ørland og Bjugn….to ganger!

Politireformen har som et av sine hovedmål at det skal bli et mer utøvende og synlig politi ute der folk er. Høres ikke dette bra ut da? For meg er det til dels enkel matematikk; Jeg ser ikke bort i fra at det går 1,5 betjenter på en lensmann bare sånn rent lønnsmessig. Da er det logisk i mitt hode at det frigis mer ressurser til utøvende politi med færre lensmenn og lensmannskontorer. Likevel har vi nå lokalt «kranglet» i flere år, noe som helt sikkert har flyttet fokuset bort fra det å diskutere viktigere aspekter med politireformen. Nå kan vi, til alt overmål, snart konstatere at denne krangelen faktisk har banet veien for at vi ikke får noe lensmannskontor i det hele tatt her i øyregionen. Noen mener kanskje at akkurat det er bedre enn at bare en av oss får kontoret? Ser for øvrig også at Sør-Trøndelag fylkes varaordfører nå slutter seg til den, etter min mening, endimensjonale konklusjonen, «flere lensmenn = bedre polititjenester».

Det siste eksemplet lokalt er et stort engasjement rundt navn på den nye sammenslåtte videregående skolen i øyregionen. Jeg synes det er flott at ungdommen engasjerer seg i samfunnsspørsmål, dette er ikke noe angrep på dem! Kanskje kunne det også med fordel vært gjennomført en grundigere forankring av denne navneprosessen blant skoleelevene. Men altså; Burde vi ikke være mer opptatt av å bli enda bedre på det som foregår innenfor veggene på denne skolen enn navnet som står på veggen på utsiden av skolen?

Det var visst nok (jeg var ikke født enda) et voldsomt engasjement mot kommunereformen i 1964 også, men jeg kan da ikke tenke meg det er særlig mange i dag som ser for seg å reversere kommunestrukturen tilbake til før 1964 på Hitra og Frøya?

På Hitra laget vi på begynnelsen av 2000-tallet en plan blant annet for utvikling av Fillan sentrum. I ettertid ser vi at gjennomføringen av denne planen har vært avgjørende for en gedigen suksess for utviklingen av Fillan, i hvert fall hvis en måler dette i detaljomsetning i butikkene. Også den gang hang beslutningen for gjennomføring av planen i en veldig tynn tråd, og hvorfor? Jo, det koket faktisk ned til noe så banalt som et spørsmål om det skulle bygges en eller to rundkjøringer i Fillan. Ordfører Sigmund Jessen måtte den gang bruke sin dobbeltstemme for å få gjennom en positiv beslutning i kommunestyret.

Det virker altså som vi klamrer oss fast til at «alt» skal være som det har vært. Historien viser oss imidlertid at det eneste vi kan være sikre på her i livet, er at ting forandrer seg! Dette enten vi vil eller ikke! Jeg tror vi kunne ha oppnådd mye mer om vi sammen hadde lett etter mulighetene i alle disse prosessene som utfordrer oss, i stedet for å bli motvillig «slept med» inn i fremtiden.

Verden går tross alt fremover, den har ikke noe annet sted å gå!

Dag Willmann