Bak enhver statistikk skjuler det seg enkeltmennesker, men jeg ønsker ikke at de skal leve i skjul. Jeg vil at de skal løftes fram i lyset, for de har en historie å fortelle. Ikke alle trives i rampelyset, det er ikke lyskastere jeg tenker på, men alle som har kreft fortjener å bli sett og hørt.
Nå er det tid for Krafttak mot kreft igjen, den årlige aksjonen der russen samler inn penger til et godt formål. Ungdommen engasjerer seg, og det må vi andre også gjøre. Alle kjenner noen, og mange lever med, eller tett inntil, denne sykdommen. Den kommer oss så nært, og berører så mange.
Vi kan ikke gå rundt å tenke på statistikker, eller være redde for å bli rammet, men vi kan engasjere oss. Gjennom jobben som kreftressurs treffer jeg mange som berører meg. Flere er under behandling, noen dør, og mange blir heldigvis friske. Det finnes også noen som sliter med ettervirkninger av behandling.
Det finnes pårørende, som får livet sitt snudd på hodet. Det er så mange fasetter i dette landskapet, og vi lever livet i alle regnbuens farger. De siste to årene har innsamlingsrekorden nådd nye høyder, fordi vi har sett det på nært hold. Fordi ungdommen har følt det på kroppen. Vi som er så heldige å få jobbe tett på disse menneskene, vi lærer noe nytt hver eneste dag. Jeg unner alle å bli sykepleier eller helsefagarbeider, så fikk jeg sagt det, også.
Det er et privilegium.
Jeg er ikke så opptatt av statistikker, men jeg vet at det er viktig å forske. Forske på nye behandlingsmetoder som bedrer statistikken og hverdagen til deg eller meg. Kreft er ikke alle andre, men den er oss. Vi lever i et lite lokalsamfunn, der alle kjenner alle, og da blir det heldigvis sånn at gleden og sorgen får et ansikt.
Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen, så derfor håper jeg at øyværingene åpner døra si for ungdommen. Jeg håper at bedrifter gir så det monner og at oppfinnsomheten ikke kjenner grenser.
For det handler om oss alle.
Hilsen Tove Mathisen,
sykepleier og kreftressurs i Frøya kommune