Den politiske utviklingen i verden de siste årene har fått meg til å reflektere litt (og spissformulere meg noe i overskriften). Det virker som at velgerne i stadig større grad trekkes mot politiske bevegelser på ytterfløyene der det kyniske (tenker jeg) målet tilsynelatende er å mane frem misnøye i befolkningen og politisk uro. Misnøye også i land som egentlig fungerer veldig bra. Dette ender også ofte opp med en splittet befolkning med sterke fronter. Det serveres enkle løsninger på dypt kompliserte samfunnsutfordringer, og dette akkompagneres gjerne av nasjonalistiske undertoner. Å raljere med internasjonalt samarbeid synes i denne sammenheng å være en «vinner-oppskrift»? Talsmenn/-kvinner for slike politiske bevegelser oppnår ofte popularitet fordi de (mis-?) oppfattes som modige og som «våger» å kalle en spade for en spade. Selv kjenner jeg ofte på en viss skepsis mot de som kaller en spade for en spade? I Brasil har det nå vært en Høyre-radikal president noen år, og som nå blir byttet ut med en Venstre-radikal president. Jeg vet ikke om det fantes et mer moderat alternativ i det valget, men tilsynelatende virket uansett ikke det å være noe alternativ for velgerne? Jeg undres; Blir ikke dette bare å gå ifra en løves gap til en annen løves gap? Lignende radikale valg er gjort i flere andre land gjennom de siste årene der gjennomgangs-tonen har vært at grunnleggende demokratiske rettigheter som f.eks. frihet ift. seksuell legning og religion settes under press. Anstendig oppførsel og retorikk fra statsledere ser også ut til å forringes betydelig?

Men dette kan da umulig skje i Norge? Njaaaa…….

Jeg tror kanskje ikke vi i de «vestlige demokratiene» helt klarer å se for oss hvor fort det vi har vendt oss til som selvfølgelige og grunnleggende demokratiske rettigheter kan settes under press og heller ikke hvor fort det kan gå fryktelig galt? La da USA stå som et av de ferskeste og mest grelle eksemplene på dette; Fra å være regnet som nærmest demokratiets vugge i verden, tok det altså bare fire år med Trump som president før man opplevde et statskuppforsøk. Et relativt tafatt og uorganisert kuppforsøk kanskje, men like fullt et kuppforsøk. Jeg for min del lar meg faktisk bekymre av denne begynnende politiske utviklingen i verden der de politiske ytterfløyene ser ut til å være på fremmarsj. I Norge har vi heldigvis ikke fått frem et såkalt Høyre-ekstremt parti som en seriøs politisk utfordrer…..enda. Jeg vil vel (pr. i dag) heller ikke gå så langt som å si at vi har et venstre-ekstremt parti, men det nærmer seg likevel at nær hver tiende norske velger støtter et parti som sverger til en ideologi som opp gjennom historien (også forholdsvis ny historie) faktisk har til gode å skape annet enn armod for eget folk og etter hvert også diktatur og despoti. Moderate partier og regjeringer kan nok være både irriterende byråkratiske og kjedelige. Slike moderate regjeringer har heller ikke klart å skape perfekte samfunnsmodeller. Likevel tør jeg påstå at nettopp slike moderate og «kjedelige» regjeringer har ført f.eks. de nordiske landene opp blant verdens mest velfungerende demokratier.

Derfor mitt noe spissformulerte råd i overskriften; Politiske partier og politikere som kaller en spade for en spade bør du kanskje unngå? ;)

Dag Willmann (H)