Hvordan kan vi sette prislapp på mennesker i nød?

En liten gutt skylt i land på ei strand –

måtte det til for å åpne øynene våre?

Ble han et offer på grådighetens og egoismens alter?

Flyktningedebatten i Norge ryster meg, ja, jeg skammer meg over at vi – i dette et av verdens rikeste land - er blitt så kyniske, så kalde, så lite rause.

Vi skryter av Nansen, vi roser svenskene som tok imot oss da VI var flyktninger, vi er stolte over tapre nordmenn som flyktet til Amerika, men hva gjør vi i dag?

«Vi kan ikke ta imot mer enn 8000», sies det, mens land med adskillig dårligere kår tar imot det mangedoblete, og vel så det.

«Det er blitt for dyrt for oss i Norge å hjelpe»…

«Vi har ikke hus nok heller»..

Hva om alle vi – her på Hitra – som har feriehus/utleiehus valgte å ringe kommunen og tilby vår hjelp?

Hva om vi glemte vår egen andedam ei stund?

Andedammen hvor vi plasker rundt i vår egne misfornøydhet og bruker tid på å diskutere vår egen velferd, mens mennesker rundt oss har mindre enn ingenting,og ofrer sine liv for å finne et tryggere sted for seg og sine barn.

OG – vi må heller ikke glemme at mye av vår velferd her i Europa er bygd på lang tids utnytting av fattige land, som – i utgangspunktet – er rike på naturressurser, de har bare ikke fått beholde dem selv…

Godt valg, med varme, rause hjerter!

Kirsten Athammer., Hitra SV.