I dagens samfunn snakkes det for lite om psykisk helse og selvmord. Det er en folkesykdom som vi vet er i samfunnet som vokser og vokser hver dag. Det er alt for mange som velger å avslutte livet sitt, både unge og voksne, og noen lurer på hvorfor? Det er vondt å tenke på at noen ønsker å dø. At man har det så vondt inni seg at livet blir for tungt å bære. Når depresjonen, ensomheten, de vonde følelsene og de negative tankene kommer i store bølger, av og til i lange, voldsomme stormer. Når man føler at alt rakner og man rett og slett ikke klarer noe mer. For når noen velger å avslutte livet sitt, så er man så langt nede at man ikke selv klarer å se realiteten lengre. Man havner i en boble som blir større, mørkere og vanskeligere å komme seg ut av. Man klarer ikke å holde fast til det som er positivt. Livet generelt skal ha en mening, en betydning. Man skal kunne kjenne på at man har det bra, at man kjenner på en god livsglede. At man har mange rundt seg som bryr seg og er glade i en. En jobb man trives i, en familie, et sosialt nettverk, hobbyer, interesser osv.  Likevel velger ganske mange å avslutte livet. Sier ikke det mye om hvor vondt vedkommende har det? Det som er verdt å leve for, blir spist opp av alt det vonde og negative og det tar overhånd på alt det positive og det gode. Tror jeg.

Noen tenker kanskje at det er egoistisk å ta sitt eget liv. At de er feige som rømmer fra det uten en kamp, eller uten å be om hjelp. At det er feigt av vedkommende å ta den ‘’enkleste utveien’’, fordi de etterlater seg så mange som betyr noe og er verdt å leve for. Bare det å ha det så vondt at man ønsker å dø, er en vanskelig og vond kamp i seg selv.

Det jeg synes er vanskelig å forstå er hvordan man klarer å utføre selve handlingen. At det finnes en forvrengt mekanisme i hjernen vår, eller hva man skal kalle det, som gjør at man overtaler seg selv til å tro at det er den rette måten å gjøre det på. At hvis man velger å avslutte livet sitt, så slipper man å kjenne på alt det som gjør vondt. Og det er i teorien sant. Men de som blir igjen, sitter igjen med et tomrom som ingen kan fylle. For de etterlatte og pårørende, blir det igjen så mange spørsmål som man kanskje aldri får svar på. Sorgen og savnet vil alltid være der. Noen dager er gode, noen ok, mens andre triste og vonde. Noen klarer å leve med sorgen og savnet og finne tilbake til hverdagen og livet på best mulig måte, andre ikke. Og det er forståelig. Vi alle er ulike, og håndterer tap ulikt.

Åpenhet skaper trygghet

Jeg tenker at det er mye man kan gjøre for å forebygge, blant annet å bli sett, hørt og anerkjent. Jeg tror at åpenhet skaper trygghet. Man stiller kanskje også det spørsmålet ‘’hvorfor har du ikke sagt noe’’ eller ‘’hvorfor snakker du aldri om hvordan du egentlig har det?’’ Det er ikke sikkert at vedkommende klarer å sette ord på det selv. ‘’Ja hvordan går det med deg da?’’ eller ‘’hvordan har du det egentlig?’’ er to forskjellige spørsmål med to forskjellige svar. Noen kan vi klare å se og vite om, og prøve å hjelpe. Andre ikke. Det er ikke lett å vite hvor man skal starte eller hva man skal gjøre.

Vi må bli flinkere til å ta vare på de rundt oss, også de nærmeste. Vi må bli flinkere til å fortelle hva de rundt oss betyr for oss. Hvor mye vi setter pris på de. Vi må bli flinkere til å si ‘’jeg er glad i deg’’, eller gi en ekstra god og lang klem. Stille spørsmålet ‘’hvordan har du det EGENTLIG?’’. Vise at vi bryr oss om hverandre. Vi må bli flinkere til å tørre å strekke ut en ekstra lang og hjelpende hånd for de som ikke selv klarer å skaffe hjelp eller spørre om hjelp. Vi må være tøffere til å snakke om de vanskelige følelsene, de vanskelige temaene og de vonde tankene. Vi må være flinkere til å si ifra at ‘’jeg tror du trenger hjelp’’. Når det er sagt så mener ikke jeg at jeg sitter med fasiten. Bare noen tanker.

De fleste av oss snakker både høyt og tydelig når det handler om fysiske smerter og plager, men så fort det handler om den psykiske helsa vår, blir det vanskelig. Jeg sier ikke at ingen lytter, eller at ingen prøver å hjelpe. Det kan være veldig vanskelig å vite hva man skal si, hva man ikke skal si, eller hva man skal og ikke skal gjøre. For den som sliter og ikke har det bra, vil det være godt å få vite at noen bryr seg, at noen ser vedkommende, og vil være der for h*n. Det er veldig mange i dagens samfunn som har opplevd å hatt det både godt og vondt, inni oss og på utsiden. Det er faktisk helt normalt, og det må få lov til å være helt normalt. Det er lov til å ha det vondt, det er lov til å snakke om det. Og det er lov til å be om hjelp og få hjelp.

Systemet fungerer fremdeles ikke

Regjeringen som Erna ledet, laget en handlingsplan for perioden 2020-2025. Denne handlingsplanen for forebygging mot selvmord innebærer en nullvisjon. Når vi ser på selvmordsstatistikken i Norge, er den skremmende høy. I overkant av 600 personer begår selvmord hvert år. To av tre er menn. Under pandemiåret 2020 ble det registrert 639 selvmord i Norge, 467 hos menn og 172 hos kvinner.

En rapport fra FN’s barnefond Unicef viser tall fra 2019 – før pandemien – at 46.000 unge i alderen 10–19 år tar sitt eget liv hvert år. Det tilsvarer at hvert 11 minutt, velger barn og unge å avslutte livet.

Hvorfor gjøres det ikke mer for å forebygge? Hvorfor svikter systemet og hjelpeapparatet? Hvorfor får man ikke den hjelpen man trenger når man ber om det? Hva skal til for at en person med psykiske utfordringer, blir tatt på alvor? Skal de velge å avslutte livet, før de blir hørt? Det er dessverre mange som opplever at systemet svikter. Det koster dyrt, for liv er uerstattelige.

Pårørende og de etterlatte

Vi hører stadig om pårørende som ikke blir tatt på alvor. Vi hører ofte at psykisk syke personer ikke får den hjelpen de trenger, før det er for sent.

Det er et hjelpesystem der ute. Det er fagfolk med utdanning og erfaringer. Det finnes et tilbud, om ikke flere, men de strekker ikke til. Jeg tror at det trengs å settes inn mer penger for å styrke enkelte faktorer som kan være med å forebygge selvmord. Det bør settes inn ressurser for å hjelpe barn, unge og voksnes psykiske helse. Det må en bedre og tettere oppfølging, til pasienten underveis i behandlingen. Det må en bedre og tettere oppfølging til pårørende etter selvmord. Etter innleggelse bør det være jevnlige og tettere oppfølging. Møter med psykolog, lege osv. bør være fysisk, og jevnlig. Ikke f.eks. en gang i mnd. slik som mange dessverre opplever i dag. Bedre kapasitet på sengeposter. Det bør bli tettere bemanning. Det bør være et bedre tilbud for pårørende for ivareta dem, hele veien. Pårørende må kunne involveres under hele behandlingen. Et tettere og bedre samarbeid mellom DPS, BUP, fastlege, lege, psykisk helse tilbud i kommuner og andre instanser. Mer forebyggende arbeid ut til ungdomsskoler og videregående skoler, kanskje til og med ned helt til barneskolen. I helgene, opplever mange at det er lite bemanning. Dette bør det gjøres noe med, tror jeg.

For å styrke støtteapparatet, og helsesystemet, må politikerne ta kraftige grep. De sitter med makta til å handle og gjøre endringer.

Færre dør når flere spør.

Vi har ingen å miste. Et liv tapt, er et liv for mye.»

Rita Heggvik