Ailin Marie Timannsvik til minne.
Ailin Marie gikk bort fra oss 20. januar bare 32 år gammel.
Hun kjempet tappert helt til siste slutt, men måtte gi opp kampen mot kreften.
Vi har mistet vår kjære datter, Johnny sin lillesøster, Adrian og Amanda sin tante, og Trine sin svigerinne.
Det kan vel knapt være noe verre for foreldre enn å miste sitt barn.
En helt ufattelig sorg og følelse av uvirkelighet som det ikke går å forklare.
Det finnes noen mennesker som påstår at det er en mening med alt som skjer.
Det kan vel knapt være noe som er så meningsløst som at et barn går bort før sine foreldre!
«Litjmor» som vi kalte henne, kom til verden på gamle Orkdal Sanitetsforenings sykehus 19. juni 1991.
Når jeg satt med henne i fanget utenfor fødestua kom det noen tanker som jeg husker enda.
Hvordan kommer din livsreise til å bli? Finner du gode venner og et godt miljø som gjør deg godt?
De fleste foreldre prøver etter beste evne å oppdra sine barn så godt som de evner, gi dem den kjærlighet de fortjener.
Likevel har man ingen garanti for at barnet får det godt senere i livet.
Ailin Marie vokste opp i Oldervika i Fillan sammen med storebror Johnny, bestemor og bestefar.
At barn får vokse opp sammen med sine besteforeldre er en berikelse, spesielt når det var så gode om omsorgsfulle mennesker som Agnes og Edvin Oldervik.
«Litjnuska» eller «Godvakker-Maren» som de kalte henne var deres store glede på «gammeldagan».
Bestemor var preget av at hun tidligere hadde hadd et hjerneslag. Det medførte at hun ikke kunne gå uten hjelp.
Når «Litjnuska» kom opp i fanget hennes var det det beste som kunne skje.
Ailin Marie var dagens lyspunkt for bestemor og bestefar, og de viste henne en kjærlighet som var helt unik.
Storebror Johnny hadde en sånn omsorg for sin søster som sjelden en 13 åring har.
Å trille barnevogn er kanskje ikke det tenåringer har størst glede av, men Johnny hadde utrolig mange turen med sin lillesøster rundt omkring på Fillan.
Det var aldri nei når han ble spurt.
Av og til hadde han en litt uvanlig form for lek med sin lillesøster.
Dette var på vinteren, og Johnny hadde kjøpt seg moped. Moped og vinterføre er vel ikke helt forenelig.
Akebrettet med lillesøsteren sin oppi ble knytt fast til mopeden, og så ble det kjørt opp og ned Oldervikveien til stor glede for passasjeren.
Så vidt jeg husker fortalte ikke Johnny om denne spesielle kjøreturen før det var gått lang, lang tid.
De døgnene Ailin Marie var på sykehuset kom det nesten ikke en lyd fra henne.
Det hendte at hun måtte vekkes for å få i seg litt morsmelk.
Men «pipa fikk en annen lyd» når hun kom hjem, hun fikk det man kaller «9-måneders-kolikk».
Døgnet ble snudd.
Hvor mange netter moren satt med henne i den gamle gyngestolen for å få henne til å sove skal være usagt, men man skal ikke se bort ifra at Ann-Elin «gynget» er par uker etter at Ailin Marie ble fri kolikken.
Man skal kanskje ikke skryte av sine barn, eller er det nettopp det man skal gjøre?
Jeg tror både Johnny og Ailin må være noen av de mest tålmodigste barn alle foreldre kunne ønsket seg.
De kunne sitte på timevis helt alene å leke seg. Av og til måtte vi se «om det stod til liv».
Var de med når vi skulle på butikken for å handle, var det aldri noe mas og «sutring» om å få kjøpe «det og det».
Det var heller sånn at vi måtte spørre om de ville «ha noe oinner tainna» (uttrykk fra min hjemplass Suln).
Ailin Marie hadde noen navn på sine dukker som var ganske uvanlig, for å si det på den måten.
«Små gryter har også ører» heter det.
På den tida hun vokste opp var det mye snakk om Yasir Arafat i media, spesielt på TV.
Hun hadde fått med seg navnet til den palestinske lederen.
Men Yasir ble litt vanskelig å uttale, så hun døpte han om til Petter.
Petter Arafat må garantert ha vært den reneste dukken på vår klode.
Hver eneste dag gikk hun ut på badet for å vaske Petter.
Hun stod på krakken for å rekke opp til servanten og polerte dukken sin.
Hvor mange liter Lano-såpe som gikk med for å få Arafat skinnende ren er uvisst, men det er snakk om en anselig mengde.
En annen av sine dukker hadde også fått et besynderlig navn, «Frin Anvar».
Hvor hun hadde «hentet» det navnet fra er ikke godt å si, men det er garantert ikke noen oppkalling etter noen i familien hverken på mor eller fars-siden.
Jeg tror knapt det er noen på den vestlige halvkule som har det navnet.
Ailin Marie møtte store utfordringer tidlig i voksen-livet, men hun taklet disse på en måte det virkelig står respekt av.
Trening ble en del av det daglige liv fremover.
Hun ble etter hvert Yoga instruktør. Mest for noen litt eldre damer på Byneset.
De satte veldig stor pris på «Hitterværingen» som var så inspiserende for dem
Men det som kanskje er mest imponerende er at hun gikk det 54 kilometer lange Birkebeinerrennet fra Rena over fjellet til Lillehammer.
I forkant hadde hun hatt bare 2 måneder med skitrening.
I denne perioden når livet var som mest hektisk, begynte hun å studere psykologi ved NTNU i Trondheim.
Hun var ferdig utdannet våren 2022.
Ailin Marie hadde omtanke for de som levde på siden av vårt samfunn, de som ikke hadde det like godt som oss.
For henne var alle mennesker like mye verdt.
Jeg husker hun og jeg var med på det tradisjonelle arrangementet Kirkens Bymisjon har i Vår Frue kirke på julaften.
På veien utover til Fillan igjen sa hun;
«Pappa, dette var den fineste julaften jeg har hatt»
DDE har en utrolig fin tekst i sangen som heter «De fine vi hadd sammen».
(Den skulle vært «innlemmet» i salmeboka).
Blant annet står det;
«Det kan itj værra sant
Den beste tida skull’ jo komma no
Vi hadd fortsatt mytji mer te go’
Æ va itj forberedt på det herre.
Æ kan itj nå dæ no
Det e livet sjøl som gir oss sånne slag
Men æ ska lell få sagt det no i dag
Du vil bli her for bestandig
Æ savne dæ no og det vi itj skull’ få
Men minnan du har gitt mæ ska æ ta godt vare på
Æ vil tenk på alt det vi hadd’ sammen
Den gang vi trudd vi kunn’ klar alt
Æ vil tenk vil tenk på alt det vi hadd sammen
‘No sjer æ dæ i ett og alt
Takk for all kjærlighet, godhet og glede du ga oss i løpet av ditt korte liv kjære gode Ailin Marie!
Du vil være med oss for alltid!
På vegne av familien
Ulmar Johnny Timannsvik