Hun er født og vokst opp i midtbyen i Trondheim. Men hennes far kom fra Hitra, og som toåring fikk hun sin første Hitra-tur. Det var fredssommeren i 1945. Det er en tur Anne Brit husker lite i fra, men senere det ble det mang en minneverdig tur til øya. Og i 1972 gjorde hun den til sitt hjem.

- Hitra har alltid vært som et eventyr for meg, erklærer Anne Brit.

”Bare” Anne Brit

Anne Brit har vært daglig leder på Fjellvær Gjestegård siden oppstarten i 1985, men hun er lite opptatt av titler.

- Jeg er leder kun på papiret. Ellers er jeg bare Anne Brit, sier hun om seg selv.

Men det skal vise seg å ikke være bare bare. For det er ikke ubetydeligheter hun og ektemannen Asbjørn har fått til på disse tretti årene. Asbjørn gikk bort i februar i fjor, men driften ved gjestegården fortsetter med uforminsket kraft. Og Anne Brit har mange til å hjelpe seg.

- Det er Per Jonny Dyrendahl som er krumtappen her. Han er kokk på bruket, men også alt mulig annet. I tillegg har jeg god hjelp av kona hans, Randi når det blir mye å gjøre. Og sønnen min, Ola, trør til når  det trengs. Nabokaran Egil og Trond har vært uvurderlige etter at Asbjørn gikk bort. De passer på meg og følger med, sier Anne Brit med takknemlighet i stemmen.

I slekta siden 1802

Gården har vært i slekten siden 1802. Hvert valg ekteparet har tatt har vært med tanke på at de ikke skulle løpe noen risiko for å miste gården ut av familien. Anne Brit er ydmyk når hun tenker på generasjonene som har driftet bruket før dem.

Da Anne Brit og Asbjørn tok over driften av gården drev de først med kjøttproduksjon. I tillegg arbeidet Anne Brit som lærer, og vekslet på å undervise ved skolen i Knarrlagsund og på Gammelsætra skole. Men etter flere år som ambulerende pedagog sa helsa stopp, og Anne Brit innså at hun motvillig måtte legge fra seg skolekrittene.

Måtte tenke nytt

- Omtrent samtidig som at lærerkarrieren var over for min del valgte vi også slutte med dyrehold. Asbjørn og jeg måtte tenke nytt.

Ektemannen hadde lyst til å starte campingplass, men Anne Brit ble ikke så fristet av den tanken. De begynte så smått med å leie ut noen soverom inne i huset sitt, og tilby frokost. Litt som en bed & breakfast.

- Mange synes kanskje det blir litt rart å få ukjente så tett innpå seg, men vi syntes det var veldig artig. Og så sosialt da!

- Jeg må ha en skytsengel over meg

Etter hvert fikk de bygget utleiehytter. Som Asbjørn egenhendig satte opp. Hele fem i tallet. Og veien frem til hyttene anla de også selv.

- Vi ønsket ikke en stor inngripen i terrenget her, og valgte derfor å gjøre alt for hånd. Det er mang ei tung bør som er båret bortover den veien der, sier Anne Brit smilende mens hun peker.

På tampen av året i 2013 fikk de kjenne på naturkreftene. Stormen ”Ivar” var grådig og forsynte seg rikelig. Den tok med seg både moloen, havna og store deler av den ene hytta. For å bygge det hele opp igjen måtte de tillate tyngre kjøretøyer på den selvbygde veien. Men den var ikke dimensjonert for tunge maskiner, dermed måtte veien oppgraderes også.

- Selvsagt var det tungt at ”Ivar” tok med seg så mye i sin ferd. Og reparasjonene i etterkant på hytte, vei og havneanlegg ga oss noen økonomiske utfordringer. Men jeg må ha en skytsengel over meg. Alt har ordnet seg i tur og orden, smiler Anne Brit.

Fem finner i finstua

Selv om Anne Brit nå kan tilby fem hytter til utleie, hender det fortsatt at hun må ta i bruk rommene inne hos seg selv når det kniper på.

- Seinest i går leide jeg ut rom inne, til fem finner med motorsykkel. Jeg rydda kjøkkenet mitt litt sånn kjapt så de fikk ordna seg litt mat. Og så fikk de låne den ene stua mi. Den har ikke TV, men det syntes de visst bare var fint, for da fikk de endelig prata litt sammen, sier Anne Brit og ler med hele kroppen.

Hun synes det er veldig hyggelig med gjester hjemme i huset, men foretrekker at de leier en hytte om det er mulig.

- Det er sånn vet du, at den plassen man rydder sist er hjemme hos seg selv. Derfor ser jeg helst at gjestene leier ute i hyttene. Der er det mest orden.

Fra alle verdenshjørner

At gjestene i årenes løp har satt pris på vertskapet levnes det ingen tvil om. Mange av turistene kommer tilbake år etter år, og noen kommer flere ganger i året. Anne Brit føler at de blir som en del av familien. Og den følelsen ser ut til å være gjensidig.

- Noen av gjestene våre har invitert oss til både bryllup og dåp. Og ved et bryllup var Asbjørn og jeg forlovere!

I begynnelsen kom det svært mange tyske turister til gården. Fortsatt er tyskerne godt representert, men gjestene kan like gjerne komme fra hvor som helst i verden. I løpet av en sesong kan alle fem verdensdeler være representert på gjestelista.

Granskudd frister ganen

Men hva er det som får gjestene til å vende tilbake år etter år?

- Maten er veldig viktig i konseptet vårt, og der er kokken vår Per Jonny Dyrendahl avgjørende, mener Anne Brit.

- For oss er det er viktig at maten er både kortreist og hjemmelaget. Fancy mat kan de holde på med i byen, sier Per kokk kontant, men med et smil på lur.

Men hjemmelaget mat skal ikke se hjemmelaget ut på tallerkenen. Den skal legges lekkert opp på tallerkenen og se innbydende ut. Og selvsagt er det fullt mulig å være kreativ med kortreiste ingredienser. Per kokk kan blant annet friste ganen med granskuddsirup som tilbehør til maten.

- Det er veldig godt til ost og vilt, i tillegg ser veldig dekorativt ut på fatet, utdyper Per.

Norge i miniatyr

Interessene hennes springer i flere retninger. Særlig stor er historiekunnskapene og hennes viten om lokal flora. To interessefelt som også gjestene kan nyte godt av. I nærmiljøet rundt gjestegården ligger det til rette for flere historiske fotturer. De besøkende må gjerne spasere alene, men mest ut av turen får man om man tar med deg Anne Brit som guide. Hun kan historiene og forteller dem gjerne.

- Turen til Bussekaillstua ligger hjertet mitt særlig nær, sier Anne Brit, og før hun trekker pusten har hun allerede fortalt historien om de gamle båtene som ble kalt busser, vikinger på tur til orienten, og om sjørøvere.

- Jeg er så glad i denne øya, sier Anne Brit med stolthet i stemmen og mener at Fjellværøya på mange måter er et Norge i miniatyr.

- Her har vi hvite sydenstrender og rullestens-strender. Fjelltopper og skog. På Fjellværøya har man alt!

Anne Brits kunnskaper blir også tydelig for lokalavisen når vi tar en runde rundt på bruket. Vi har ikke gått mange meterne før hun har navngitt det meste av  blomster og gressarter som soler seg i veikanten.

NM i skotthyll på Fjellværøya?

Skotthyllbane finnes også. Splitter ny, og med de mål og standarder som kreves av Norges Skotthyllforbund.

- Jeg har har planer om å kontakte skotthyllklubber i fylket for å friste de til å legge turneringene sine til Fjellværøya.

Og mens hun vandrer kan hun fortelle om stadig nye planer og drømmer for stedet. Men planer om å pensjonere seg har hun ikke.

- Dette skal jeg holde på med så lenge jeg kan. Det er dette som holder meg frisk. Hva skulle jeg vel ellers sysle med?

Det er ikke noe problem for henne å fylle tiden. Hun som stryker alle laken og dynetrekk for gjestene selv.

- Dag Willmann tok med seg noen gjester hit, og sa at han skulle vise dem Hitras mest bortgjemte perle. Jeg tror jeg vil si meg enig i det, smiler Anne Brit mens hun ser så langt øyet rekker utover de 450 målene hun regjerer over.