MS Kletten

Spennende historie og spennende dykkermål

Nyheter

Bak mange vrak langs norskekysten ligger det dramatiske historier. Ofte er det snakk om forferdelige stormer eller uvær som har forårsaket elendig sikt, drevet skipene ut av kurs og derved skarpe ublide møter mellom skip og skjær. I andre tilfeller ligger uhyggelige historier fra første eller andre verdenskrig til grunn med luftangrep fra britiske eller tyske jagere, torpedering fra en av de mange ubåtene som var i drift, eller nærkontakt med miner som var lagt ut av tyske eller allierte styrker.


Været rår man ikke over, og det å seile i krigstid vet alle at er forbundet med stor risiko. Men det er ikke alle båtene som har hatt slike dramatiske rammer rundt sitt forlis, og i enkelte tilfeller kan man faktisk undre hva det var som egentlig gikk galt? Historien bak MS Kletten utenfor Ansnes på Hitra er en slik. For hva er det egentlig som får en båt til å gå på grunn i klart, stille høstvær? Men aller først litt om historien til båten.


15. mai 1934 var en drøyt 30 meter lang tråler ferdig bygd ved polske Schichau Werke i Elblag (Elbing). Tråleren var da klargjort for sildefiske og ble sjøsatt under navnet Heinrich Kappelhoff ved Dollart AG i Emden, Tyskland. Den gikk i drift som dette fram til 25. oktober 1939. Da innhentet starten på andre verdenskrig tråleren, og tyske Kriegsmarine overtok kommandoen over den. 

Den ble øyeblikkelig satt i tjeneste i 12. Vorpostenflottille. Denne flotiljen besto av 8 motordrevene fiskeloggere, alle under kommando av orlogskaptein, Korvettenkapitän Reserve, Adolf Ehrensberger. Båten fikk da betegnelsen V-1208, og gikk i en kort periode som patruljebåt i Nordsjøen. 


Det vi omtaler som loggere var ofte tyske og nederlandske fartøyer, opprinnelig bygd som fiskerfartøy med hovedvekt på drivgarnsfiske. Mange av loggerne endte opp som fraktefartøy i Norge etter at de hadde gjort jobben sin med drivgarn i Nordsjøen, noe vi etterhvert skal se at også hendte med denne båten.


Fra 1940 ble hele 12. Vorpostenflottille flyttet fra sitt oppdrag i Nordsjøen sørovert til Tyskebukta, hvor de nå hadde oppdrag som eskortefartøy og minesveipere. I 1945 var det på nytt klart for sceneskifte for den polskbygde tråleren. Etter 5 år med tidvis intens krigføring var de allierte klar over at mange av de over 600 000 minene som var lagt ut rundt Nord-, Vest- og Øst-Europa, fortsatt lå udetonerte i sjøen. Dette var selvfølgelig til stor fare for kommersiell skipsfart. De allierte styrkene besluttet da at det skulle dannes en organisasjon for å forsøke å fjerne flest mulig av de minene som fortsatt lå og duppet rundt omkring i Nord- og Østersjøen.

Totalt ble over 300 skip og 27 000 mennesker satt inn for å rydde Nord- og Østersjøen for miner. 20800 km2 hav ble gjennomsøkt, og 2721 miner ble uskadeliggjort. Vår tråler, Heinrich Kappelhoff, var heldigvis ikke ett av de ti skipene som ble ødelagt under operasjonen, og i januar 1947 ble båten tilbakeført til rederiet.

Nå starter Heinrich Kappelhoff en omflakkende tilværelse. Først i desember 1956 kommer båten til Norge. Den blir da omdøpt til El Main på rederiet E. Paulsen m.fl. i Kopervik. Det er også grunn til å tro at båten ble ombygd ved Welles Båtbyggeri i Egersund i denne perioden, siden det er forskjell i antall bruttotonn oppgitt ved sjøsettingen (191 BRT) og ved forliset (198 BRT). Det er sannsynlig at den da også gikk over fra å være fiskefartøy til å bli fraktbåt, noe som slett ikke var unormalt for loggerne.


El Main går så i normal drift før den i både 1964 og 1965 igjen skifter eiere. Leif Korsøen i Bergen overtar ansvaret i april 1965. El Main blir der omdøpt til Leiking, og går under dette navnet fram til i mai 1973. Da havner båten hos Bjarne Christiansen i Måløy og får her det navnet vi kjenner den som, nemlig MS Kletten. 


I elleve år har MS Kletten base i Måløy, men i oktober 1984 blir den overtatt av Sølve Brændø i Florø. Her vet vi med sikkerhet at båten ble brukt som fraktfartøy lastet med stykkgods eller bulk (malm, kull, korn etc.). Den gikk i såkalt liten kystfart hvor den hadde norskekysten som arbeidsområde.


En klar høstkveld i oktober er Kletten på vei fra Vinjefjorden i Hemne til Strømfjorden på Hitra med oljegrus i lasten. Sikten var upåklagelig, minst 5 nautiske mil ifølge Sjøfartsdirektoratets ulykkesdatabase. Vinden var spak, bare laber bris, så bølgehøyden på inntil 24 cm (!) var neppe grunnen til grunnstøtingen. Rett nok var det kveld og mørkt, men forliset skyldes nok helt andre årsaker enn været.


Sjøforklaringa i forbindelse med forliset er taushetsbelagt, og den eneste grunnen til at en slik klausul kan forekomme, er at det er straffbare forhold knyttet til forliset.

 En telefon til Sølve Brændø, som eide båten da den sank, gir lite resultat. Han er meget motvillig til å kommentere saken, og lurer på hvorfor noen graver i den gamle historien. Lokalavisa, som da het Hitra-Nytt, bekreftet de ryktene som svirrer i dykkemiljøet om en fuktig kveld blant mannskapet forut for forliset. I avisa fra 11/10-85 sier lensmann Inge Dahlø at det raskt ble mistanke om promille. Bare to personer var ombord da ulykka skjedde, noe som er én mindre enn det som er påkrevd i hht. båtens registreringspapirer, og begge to ble brakt til lege for blodprøvetaking. Mer info om den saken er ikke tilgjengelig. Spørsmålet er om man må vente i enda 50 år på å få tak i den hele og fulle historien – taushetsplikten blir nemlig opphevet først etter 80 år.

 

Skoldflua, skjæret som Kletten rente seg på, var merka med støtte, og båten grunnstøtte bare få meter fra denne. Det var fallende sjø den søndagen båten gikk på grunn, og MS Kletten la seg fort over på siden. Mesteparten av lasten ble berget ved hjelp av MS Kwai og MS La Meer, men allerede mandag hadde båten sunket så mye at det bare var styrhuset som var synlig. Senere gled Kletten helt ned av skjæret, og la seg pent til rette på bunnen på ca. 18 meters dyp. I flere år etterpå stakk masten opp av sjøen, men den er nå knekt.


I dag er Kletten et enkelt og vakkert vrak å dykke på. Selv om det er tilgjengelig bare fra båt, er dykket egnet for alle siden det ligger relativt grunt, og har rolige strømforhold. Vinden kan derimot være en utfordring da det ligger ganske værhardt til, så det anbefales å dykke her når det er lite vind. Vraket ligger kloss inntil Skoldflua, og man kan binde båten til støtta, og følge sør-kanten av skjæret ned til vraket.


Hekken på sørsiden er vakkert dekorert med dødmannshånd mens sjøstjerner, kråkeboller og tare har tatt seg til rette på mye av den flotte vekstflaten som plutselig ble tilgjengelig. Ankeret ligger et stykke unna vraket, men er lett å finne om du svømmer i den fartsretningen båten ligger. Styrhuset skal visstnok ligge noen hundre meter sør for vraket. 


Området rundt vraket er dekt av sandbunn som tydelig er preget av mye bølgeaktivitet. Det fins også store områder med stein og klipper hvor hardbunns

-arter trives godt. Selve skjæret et bevokst med tare og alt det livet dét fører med seg. Det er også vanlig å se både torsk, lyr, rognkjeks, breiflabb og ulike sorter krabbe i nærområdet. Så her fins noe for enhver smak både når det gjelder topografi og artsrikdom.