Plast har eksistert i mer enn 150 år, men ble først på 1950-tallet vanlig i husholdninger.

Da ble det funnet opp nye og billigere produksjonsmetoder basert på petroleum og naturgass som råstoff.

På den tiden var Odd Johan Johansen(64) ungdom på Mausund.

- Hvis vi fant noe i fjæra som var laget av plast den gangen så tok vi vare på det, for det var så sjeldent, sier Johansen.

Bruken av plast har økt voldsomt mye siden den gang, og Johansen er i dag involvert i et prosjekt for å rydde og kartlegge plastforurensning rundt Mausund og øyrekka, med base på Mausund Feltstasjon. To ryddegjenger på til sammen seks mann har siden slutten av august plukket plastavfall på øyene rundt Mausund.

Hitra-Frøya.no vil i en serie artikler fremover belyse alle sider av hvordan plastavfallet som strander i fjæra hos oss kan påvirke naturen rundt oss, og oss selv.

Skarvereir armert med plast

Lokalavisa har blitt med for å få et førstehånds innblikk i det som av mange blir betegnet som en av våre alvorligste miljøutfordringer.

- Det er så mye plast at vi aldri kommer til å bli arbeidsledig. Det er så mye at du ikke tror det før du får se det, sier Johansen.

Vi er på vei fra Mausund Feltstasjon, mot Grogna, en gruppe med skjær og småøyer nordøstover fra Mausund. På en liten holme der skarven hekker oppdaget en av ryddegjengene en mengde reir, som var bygget delvis opp av plastavfall.

Skarven er ferdig med hekkingen og har forlatt holmen når vi går i land, men det lukter ennå stram fiskelukt av skarveskiten. På toppen av holmen ligger reirene som i et lite byggefelt. Høye såter av tang, og mer fargerike, unaturlige byggematerialer.

- Se her. Skarven bruker plast for å forsterke reirene. Det kan virke som de bruker det som et fundament for at reirene ikke skal blåse vekk, sier Johansen, som tar med seg et reir tilbake til feltstasjonen som dokumentasjon.

Det er spesielt rester av tau, trålposer og stroppebånd som er populært, og ikke en eneste skarv har unngått å få med seg denne moderne byggeteknikken.

Se video fra Grogna og skarvereirene her:

Det er nakent og værhardt her ute, og i horisonten mot nord og vest er det så godt som åpent hav.

Det er der, på den andre siden av norskehavet, mesteparten av plasten kommer fra. Det er dokumentert av ryddegjengene ved at de har tatt vare på alt søppel som har sporbarhet. Det vil si at det står noe på det som kan fortelle om opprinnelsen til plastproduktet.

- Det meste vi finner kommer fra England og Skottland, sier Johansen.

Men mye kommer også fra andre europeiske land, og selvsagt Norge.

Vi hopper i båten igjen og drar en halvtime sørøstover mot Gjesingen for å finne en av de to ryddegjengene som siden klokken åtte har saumfart strender og bukter på jakt etter plast.

Vi finner dem på Medtromsa, én av mange tusen øyer, holmer og skjær i øyrekka.

En vakker lyngkledd øy, omgitt av viker og sund med irrgrønt klart vann. Men det tilsynelatende ubesudlede inntrykket slår sprekker når vi kommer i land og ser nærmere etter.

På gråten flere ganger

Vi må gå rundt 100 meter over øya for på komme frem til ryddelaget på andre siden. På veien tar Odd Johan med seg plasten som er åpenbart synlig i lyngen. Men det knaser rett som det er når vi tråkker på plast som er overgrodd av lyng.

– Her er det rikelig å ta av, sier han lakonisk.

Det er for det meste plastflasker og plastkanner. Noen inneholder eller har inneholdt spillolje eller smøreolje. En stor fiskekasse fra Caley fisheries i Skottland gjør det lettere å samle det opp. ”Ingen uautorisert bruk” står det på kassen, og jeg lurer på om det er greit for dem at vi bruker kassen på dette viset. Det er også synlig plast i alle de små dammene vi går forbi. Store plastflak og bæreposer. Plasten løser seg opp når Odd Johan tar en pinne for å prøve å plukke det opp.

- Her går det sauer og beiter på sommeren. De drikker av dette vannet, og kan få i seg noe av dette stoffet. Det er ikke spesielt bra, sier han.

Det er så mye plast at Odd Johan ikke får plukket med seg alt. Han bærer det med seg ned til ryddegjengen, som består av Svein Axel Brun, Peder Hilmarsen og Hans Kristian Berge.

Se hvor mye plast ryddegjengen samler bare i bare noen få viker:

På to timer har de allerede samlet sammen nok plast til å fylle halve båten. Og det er mer der det kommer fra.

- Jeg mister motet i blant, når jeg ser hvor mye plast det er. Men det gir også styrke til å fortsette, sier Svein Axel Brun. Han er fra Trondheim, men er halvt Mausundværing. Han var på Mausund for å slappe av i en periode, men ble med frivillig da han hørte at dette ryddeprosjektet skulle starte opp.

Han står nede i ei vik som ender i ei trang klove, der man skulle tro at det har vært en offentlig avfallsplass gjennom lange tider.

- Bare i denne klova her er det i alle fall en hel dags arbeid. Hvis man løfter på det som ligger her, så ligger det plastikk hele veien nedover til grunnen. Det ligger lag på lag og tar ikke slutt. Har fant jeg også en ti-liters dunk full med olje. Sola gjør plastikken sprø slik at de punkterer til slutt. Da havner det i sjøen, forteller Brun.

De finner en eller flere dunker med spillolje på hver tur, og på oppsamlingsplassen på Aursøya står det nå et helt lager med spilloljedunker.

- Hva synes du om det?

- Jeg vet ikke hva jeg skal si. Men man kan ikke gi opp. Jeg føler at man bare må gjøre noe med det.

Da han ble med første gangen for tre uker siden trodde han nesten ikke sine egne øyne.

- Jeg fikk sjokk da jeg fikk se hvor mye plast det var.  Da kunne jeg ikke la være å engasjere meg. Når man ser hvor ille det er så er det bare et tidsspørsmål før vi ikke kan benytte oss av noe i havet og det som er på øyene her. Det føles veldig meningsfullt å rydde, selv om det nesten er håpløst, mener Brun.

Han snakker med innlevelse og det er tydelig at dette er noe som går på følelsene løs.

- Det er flere ganger jeg har vært på gråten når jeg har vært på de verste plassene.

Og dette er ikke av de verste plassene presiserer han.

Det er kollega Hans Kristian Berge enig i.

- Dette er en av de bedre øyene. Det er ikke så mye her som det pleier å være, sier han.

Det store problemet blir liggende igjen

De fire kollegaene fortsetter med ryddingen. Det viser seg at det er mer enn det ser ut for. Plastsekk etter plastsekk fylles opp. Med rester av trålposer, plastposer, kanner, flasker i alle varianter, trålkuler, garnblåser, fiskekasser, stroppebånd, isoporbiter, bomullspinner, sugerør, sprøyter, haglepatroner, isbokser, ketsjupflasker, hudkrembeholdere, brent plastikk fra bål i fjæra. Vitnesbyrd om all plasten vi mennesker bruker i det daglige.

Det er som Brun sier; det tar aldri slutt på plasten.

Kollega Peder Hilmarsen viser meg en plass der han nettopp har dratt en soltæret blå plastsekk opp fra lyngen. Hundrevis, kanskje tusenvis av små millimeterstore blå plastfragmenter ligger igjen i jorda. Det er dette som blir til såkalt mikroplast; plastbiter mindre enn fem millimeter.

- Ser det slik ut mange plasser der dere løsner på torva?

- Ja det gjør det.

- Hva synes du om det?

- Det er trist.

Alle plasser der ryddelaget drar opp større ting av plast etterlater det seg store mengder mikroplast. Ei gammel sprø trosse dras opp fra jorda. Tilbake ligger skremmende mye mikroplast i form av små avbrukne plasttråder. Men det må bare ligge igjen. Det er ikke mulig å plukke opp.

- Dette kommer ikke bort. Og det kommer mer til, sier Odd Johan oppgitt.

Det er nedbrytningen til mikroplast som er det store problemet. Store plastgjenstander er stort sett bare visuell forurensning. Men de blir et miljøfarlig problem når de brytes ned til så små fragmenter at små dyr på land og i havet kan spise dem. Da kan giftige kjemikalier i plasten overføres til dyrene. Blir mikroplasten små nok kan de komme inn i blodet og videre inn i kjøttet. Nede i fjæra hjelper bølgene til å knuse plasten enda mere, som blander seg med vannet. Da blir det til nanoplast, på størrelse med molekyler.

Da er ikke veien lang før mikroplasten også kan havne i magene og blodet vårt.

Sover ikke godt om natta

Det er ikke store området de rekker å rydde før klokka 14. Når lokalavisa måler på kartet er det kanskje drøyt ti mål. Da har de plukket rundt 2.5 kubikkmeter, eller 2.500 liter plast. Båten er så full at det knapt er plass til å sitte. Men det er mer igjen. Mye mer. Så hit skal de tilbake dagen etter også.

I ettertid endte ryddelaget med å samle 8.000 liter plast fra Medtromsa. De anslår at det ennå ligger igjen rundt 10.000 liter liter plast på naboøyene Tromsa og Valtromsa.

Vi slår lag med det andre ryddelaget på vei hjem. De har også fylt båten godt opp med søppel. Men det ligger mye igjen som de ikke fikk plass til i båten.

- Det var trålposer som var for store til at vi fikk dem med i båten. Det var minst halvparten som står igjen. Vi må tilbake dit med ”skjeisa”(pram, journ.anm) for å få det med oss, sier Harald Berge.

Han er også følelsesmessig påvirket av jobben.

- Jeg har ikke sovet godt om natta etter at jeg så hvor ille det var. Jeg trodde ikke det var så mye, sier Berge, som er pensjonert etter et langt fiskerliv på Mausund.

Kan holde på i mange år

Da vi i 15-tida er tilbake på Mausund Feltstasjon står Odd Arne Arnesen klar med trucken for å heise søppelet på land.

Han anslår at båtene har plukket litt over seks kubikk plast i dag. Det er litt over gjennomsnittet på 5,5 kubikk.

- Vi har til sammen samlet inn 90 kubikk plast på de drøyt tre ukene vi har holdt på, sier Arnesen.

Dette tallet har økt til over 120 kubikk når avisa går i trykken. Det vil si 120.000 liter plast på én måned. Men det er uvisst hvor lenge prosjektet får fortsette. De har fått midler fra Miljødirektoratet til å holde på ut året.

Se video av berget med plast som var samlet inn på tre uker:

- Vi jobber nå med miljødirektoratet for å få fortsette neste år også.

- Hvor mange kubikk ligger igjen når dere er ferdige i år?

- Mange tusen kubikk. Vi kan holde på i flere år ennå.

- Har dere plukket så mye som én prosent av plasten i øyrekka?

- Nei, men kanskje det begynner å nærme seg.