Borghild Støen til minne

Nyheter

Så har også du forlatt oss, mamma. Jeg hadde aldri trodd at du skulle leve evig, men du var "den siste" jeg trodde skulle bli dement. Du som alltid hadde alt så klart! Du som ordnet opp i alt, alltid fant reiseruter uansett hvor du skulle, og som aldri kvidde deg for noe, og heller så utfordringer enn problemer.


Du som alltid sørget for at vi hadde mat på bordet, og klær på kroppen da vi var små. Som sto og vasket klær for hånd for alle oss seks ungene, før Halten fikk strøm i 1965, da minstejenta i søskenflokken var to år, og eldstejenta tolv. Mellom der var det tre gutter og ei jente til. Men innlagt vann hadde du ikke på Halten, og det var mange tunge tak.

Hvordan var det å holde styr på ungeflokken? Tre år mellom de to eldste, men mindre enn to år mellom alle de andre. Samtidig skjøttet du deltidsjobber i både posten og på butikken.


Hvordan opplevdes det å sende fra seg ungene til en internattilværelse da de bare var 13-14 år gamle, og bare få dem hjem når det var månedslov, eller lengre ferier? Det ble langt mellom de korte telefonsamtalene også, da linja til Halten gikk om Fillan, og vi måtte betale dyr rikstakst.

Jeg var den heldige av oss søsken som fikk nærheten til deg og pappa tilbake da dere flytta til Sistranda i 1988. Dere hjalp meg med barnepass, ikke minst da jeg tok kjøretimer. Og med førerkortet i boks ble besøkene hos dere enda oftere, samtidig som jeg kunne gi dere skyss når dere trengte det.


Så ble du alene. Og like etterpå fikk du hjerneblødning og en snikende demens. Etter noen år kunne du ikke lenger bo hjemme.


Du ba meg om å ikke glemme deg da jeg kjørte deg til trygdeboligen, og jeg gjorde mitt beste for å besøke deg der, og seinere på sykehjemmet. Hver uke (med få unntak), noen ganger flere ganger i uka, stakk jeg innom deg. Du ble alltid like glad når jeg kom, helt til du ikke kjente meg mer. Likevel fortsatte jeg å komme, i håp om at du visste at jeg var der likevel. Og heldigvis hadde du det så godt det lot seg gjøre blant de omsorgsfulle ansatte på Frøya sykehjem.

Sorgprosessen min startet for flere år siden, og det har vært mange tunge stunder. Nå føles det bare tomt. Men minnene om deg, som ei snill mamma, og ei kjærlig bestemor og oldemor lever evig. Takk, mamma.


Bjørg