Dette er historien om hva som skjedde da Frøya kirkekontor ville slette minnet om Arnulf Hansen (1930 - 1977) på Sula kirkegård.
Historien begynner med en begravelse. En fredag tidligere i vinter var undertegnede i Sula kapell for å ta farvel med Randin, en gammel nabo, respektert fisker, en elsket mann. I det kalde vinterværet fulgte frostrøyken sangen:
"Jeg kan ei gå alene,
nei, intet sted.
Hvor du meg fører ene,
jeg følger med."
Begravelse og sletting
Jordfestelsen skjedde i hvit skjellsand. Kisten ble senket med tau. På respektfull avstand ventet graverne. De hadde allerede hatt en god arbeidsdag. De hadde gravd opp Randins grav, men også fjernet steinen på nabograva. Nå lå den på et lasteplan. Steinen skulle fraktes bort for å bli knust på fast-Frøya.
- Skal gravsteinen til Arnulf Hansen fjernes? Spurte jeg.
- Ja, grava er slettet.
- Kan ikke dere bare legge igjen gravsteinen så tar vi vare på den slik det gjøres her ute?
Svaret overrasket meg. Jeg hadde forberedt meg på en uverdig debatt om temaet.
- Jo, det kan vi gjøre, sa den velvillige graveren.
Han skjønte instinktivt at noe skurret.
Ikke informert
Jeg kjente ikke Arnulf Hansen, men spurte en av hans gamle naboer om råd:
- Snakk med Line, var den kontante beskjeden.
Line og familien har et hvitt hus på en av øyas eldste deler, Sørskaget. Vanligvis bor hun på Fannrem. Hennes første reaksjon var rolig, men tydelig:
- De kan da ikke bare fjerne gravsteinen uten å informere familien?
Naboen Edvin Paulsen, som også er leder i Sula grendalag, synes også det er svært merkelig praksis kirkekontoret her har valgt.
- Det er ikke plassmangel på kirkegården og det vil det heller ikke være i fremtiden. De fleste på Sula kjenner hverandre og kirkekontoret kan med et par telefoner finne øvrig slekt som ønsker å betale festeavgiften på 100 kroner per grav, mener Paulsen.
Eneste i sitt slag
Sula kirkegård er Norges eneste i sitt slag. De døde er begravet i tre etasjer. Hver gang det ble plassmangel, ble et nytt lag med sand fylt på. Før gikk folk ned til kirkegården, nå går de opp til den.
- Sulværingene er stolte av sin kirkehistorie, noe reiselivssatsinga på pilegrimsleia, sommeråpent kapell og musikkgudstjeneste under Sula festival vitner om.
- Vår spesielle kirkegård er også interessant for besøkende, men selvsagt aller viktigst for de som har familie her.
- Når vi tidligere har fylt på med sand, ble steinene fra de gamle gravene flyttet ut på siden. Ingen er kastet. Vi er ikke så mange. De som er igjen må få ligge. Den tradisjonen og det unike i vår tradisjon vil vi bevare. Sulværingene er bokstavelig talt i samme båt livet ut, understreker Edvin Paulsen.
Lines fadder
Arnulf Hansen var Lises gammelonkel og fadder. Hun var bare fem år da han døde og husker han knapt. Likevel har hun vokst opp med historier om han og den store familien gjennom sin mor Anne Ulrikke Gjevik.
Arnulf var minstemann av åtte søsken. De var egentlig ni, men Solbjørg døde som barn. De andre var Amalie, Anna, Valborg, Anbjørg, Ole, Hans og Sverre.
Familien hadde bare et lite hus som var typisk for mange Sula-hus. Innvendig var det likevel hjerterom som ikke ble regnet i kvadratmeter. Ungeflokken til tross, det var alltid plass til noen flere. Ofte måtte ungene dele golvplass med gjestefiskere som jaktet skrei og sei.
Nød på Sula
Arnulf ble fisker som de fleste i familien. Selv om familien vokste opp i det som ble kalt Sirupsveien, oppkalt etter den svarte sirupen de brukte i vellingen, var det svart hav som preget hans oppvekstår. Nøden herjet på Sula på 30-tallet. Fisket feilet fundamentalt.
Fraværet av fangster førte til at de ikke kunne betale husleia til væreieren Rasmus Lien - eller "gammel-li´n" som han ble kalt. På Stortinget ble Sula-situasjonen kalt prekær - preget av sult og nød.
En av Sulas eldste, Petter Ulvær, født i 1926, glemmer aldri denne tida.
- Væreieren ville ikke kjøpe fisk. Han ville bare ha lever fordi han kokte tran. Fiskerne var derfor prisgitt tilfeldige oppkjøpere som seilte innom. Jeg husker godt en gang da fiskerne måtte ta til takke med ti øre kiloen for hyse, minnes Petter.
Fikk båt med not
Frigjøringen kom ett år før krigen. Det toppet seg da væreieren truet med å rive husene til de som ikke betalte. I 1939 kjøpte derfor staten Sula. Fisket tok seg opp og livet ble bedre. Gunstige låneordninger sørget for at familien Hansen kunne kjøpe egen tomt og skøyta Argel på 39 fot.
Petter Ulvær har skrudd på de fleste Sula-motorene og husker Argel hadde en 15 hestekrefter Union.
- Det var en solid motor, far.
Argel hadde både sei og skreinot. Opp til sju personer var mannskap. Ottar og sønnene Ole, Sverre og Arnulf utgjorde kjernen. De øvrige ble rekruttert etter dyktighet og behov. Ingen i familien klarte det store kastet, men de hadde nok mat, klær og betalte sine lån. Petter Ulvær husker spesielt det siste som en god egenskap med Arnulf:
- Det var mange som sleit med å betale det de skyldte, men Arnulf gjorde alt for å kunne være skyldfri. Om han lånte ei krone den ene dagen, kunne han reise langt for betale den tilbake.
Drev "småsjøen"
Etter hvert solgte familien Argel for 1.700 kroner. Brødrene Ole, Sverre og Arnulf ville drive "småsjøen" og kjøpte en åpen 19 fots båt med fem hestekrefter Sleipner-motor. Den egnet seg godt til heimfiske og spesielt for Ole som var hemmet av en pukkelrygg etter å ha fått poliomyelitt som liten. Selv om han ikke kunne jobbe som de to andre, var det likevel han som var "høvedsmannen". Han visste om fiskeplassene og var en driftig leder.
Arnulf ble aldri gift og bodde heime hos foreldrene. De trengte hjelp med huset. Søsknene Valborg og Ole ble heller ikke gift. Yngre familiemedlemmer minnes en varm tone i heimen - noe en bærbar platespiller også bidro til. Platespilleren var også med vestom sulshaugen på fine dager. Her var det rom for syndenes forlatelse når det skulle svermes og festes. Det var også her man spilte kortspill for å slippe blikket fra de frelste. Arnulf tilhørte de som likte både en fest og en sang. Og spesielt glad var han i fadderbarnet Line.
Siste jul
Det var også til Lines familie han søkte, da han jula 1976 kjente et press over brystkassa. Foreldrene hadde havnet på sykestua. Han ville ikke sove alene.
På nyåret vendte han tilbake til heimhuset. Kort tid etter ble han funnet. Hjertet ga opp åtte dager inn i det nye året.
I begravelsen var det mange som ville si farvel til Arnulf. Han skyldte dem ingenting annet enn et siste farvel.
Reddet gravstedet
Line Holmen tok for noen dager siden kontakt med kirkekontoret. Hun fikk vite at et familiemedlem som tidligere hadde betalt festeavgiften, ikke lenger ønsket å betale. Line spurte derfor om de ikke kunne ha kontaktet øvrig familie før de slettet graven.
- Frøya kirkekontor sa at det ikke var deres oppgave, forteller Line.
Dette mener Line er ufølsomt all den tid en gravsletting berører så mange folk. Familiene er store på Sula.
Line fikk opphevet slettingen og oppdaget at hun ringte i rette tid. Det viste seg at Valborgs grav, Arnulf søster, også lå an til å bli slettet. Hun var også enslig.
- Nå har vi betalt for både Valborg og Arnulf. Søsknene skal få være sammen slik som da de levde, sier Line Holmen med et smil.
- Skal drøfte saken i menighetsrådet
Artikkelforfatteren og lokalavisa har sendt en rekke spørsmål til kirkevergen om det som beskrives i saken.
Kirkeverge Ranita Jørgensen forteller at de ønsker å ta opp disse spørmålene som en sak i neste Kirkelig fellesråd, og gi en uttalelse i etterkant av dette.