Det er ikke alltid vi rir samme dagen vi saler. Sånn er vi mennesker, i alle fall noen av oss. Noen ganger kan det være en fordel også. Man trenger tid til å reflektere, la opplevelser synke inn og bearbeide følelser, både gleder og sorger.
Minneordene kommer sent, men er godt ment for det.
Den 14. april 2017 døde mamma og i løpet av 299 dager etter hennes bortgang døde to av mine omgangsvenner, en arbeidskollega gjennom 25 år og en tante av meg.
Mamma og tante var begge godt opp i 80-årene og over forventet levealder, men allikevel ble tapet stort da de ikke ble å finne i min hverdag noe mere.
To damer som hadde arbeidet fra de var små og til godt opp i pensjonsalderen. To som hadde vært med å bygge landet slik at min generasjon kan nyte godt av deres arbeid.
At to omgangsvenner døde så altfor unge høsten i fjor er også et stort savn. For familien er nok savnet og smerten enda større.
Året 2018 var bare 29 dager gammelt da jeg fikk melding om at en god kamerat og arbeidskollega var gått bort. En av de flotteste personer jeg har hatt i min omgangskrets. En fantastisk formann, medmenneskelig, inkluderende, og rettferdig venn.
Min sorg er stor, og han og familien er ofte i mine tanker.
Mamma vokste opp på et lite småbruk i Hammar'n og deltok tidlig med sin arbeidskraft på gården. Med hest, høner og kyr var det mye arbeid i fjøset og på jordene oppi Lunde. Det var også grønnsak og bærproduksjon på gården. Hun var også med å plante ti-tusenvis med furutrær på eiendommen.
Dagene ble lange og mamma minnes det var lite fritid. Min mormor fortalte meg at de ikke hadde kunnet drive gården uten mammas hjelp. Mine besteforeldre fikk Kongens fortjenestemedalje for sitt nybrottsarbeid. Mamma bidro sterkt til at de fikk den sølvmedaljen.
Selv etter at hun hadde stiftet egen familie, og eget småbruk, var hun ofte til foreldrene og hjalp til med gårdsarbeid.
Det er en stor arv hun har etterlatt meg her på småbruket i Lunde.
Mamma jobbet også på sykehjemmet i Ervika der arbeidsdagen ofte kunne bli på over 12 timer. Hun var også på sild- og seiarbeid før hun avsluttet sitt yrkesaktive liv med jobb på Frøya sykehjem.
Mamma var god på lokalhistorie og hadde stor kunnskap om slektskap og folk for øvrig. Dette tilegnet hun seg ved å være lærevillig, nysgjerrig og ha god husk.
For å illustrere det siste kan jeg fortelle at hun bare noen dager før sin død remset opp fødselsdatoene på alle sine etterkommere. Godt over 20 personer.
Det var mamma som tok vare på meg fra en sommerdag i 1955 og på sin måte helt fram til sin død. Med omsorg, fine ord og handlinger.
De første årene med mating og bleieskift. Når jeg var selvlært med det, vanket det fortsatt omsorg fra mamma helt til det siste. Når jeg hadde voksesmerter, stiv i føttene etter trening, frossen eller nyoperert var mamma der med sine varme hender.
"Lægg dæm her så ska æ gni dæm" pleide hun å si. Om jeg var fem, femten eller femtifem var det alltid massasje, omsorg og trøst å få. Etter å ha massert føttene varm var det ofte at hun fant fram et par nystrikkede ullester. Nærmest som en gave for at hun hadde fått "gnidd" mine føtter.
Mamma sørget for god oppvekst med omsorg varme klær og god mat med "sup" til hvert middagsmåltid.
Etter hvert stilte hun også opp for mine barn med pass, henting i barnehagen og overnatting når det var behov for det. Det var godt å ha mamma i nærheten.
Foruten god og kjærlig omsorg har mamma etterlatt mange gode fortellinger, fornuftige meininger og gode ord. Hun framfører dem ikke noe mere, men de er der. Det er bare for meg å plukke dem ned når jeg får bruk for dem.
Jeg var og er veldig glad i mamma. Det var noe av det siste jeg fikk fortalt henne. – Det er godt å vite det da, svarte hun med svak stemme. Kort tid etterpå stilnet stemmen ... men jeg kan fortsatt høre den.
Lunde, Hamarvik,
april 2018
Halgeir Hammer
