Nær fylkesveien ved Småge på Ut-Hitra skjuler det seg noe som er en hemmelighet for de fleste, unntatt for de som bor i nærheten - «moderne» helleristninger, som viser at mannfolk ikke har forandret seg stort på rundt 90 år.
- Her er det ei «gammel-tøtt», og der er et bukkehau. Og her er det et heimbrentapparat. Her ser du primusen som varmer opp satsen, og her er flaska som blir fylt opp med sprit fra tanken, forklarer Harry Langø.
Det er mange år siden han har vært her og sett på det som kanskje er Hitras eneste helleristninger. Han husker dem godt fra da han var guttunge på 1940- og 50-tallet.
- Det var ikke gjengrodd den gangen. Da var det lett å se hva som var risset inn her. Så grodde det igjen med lav og mose, før noen guttunger risset det opp igjen og malte det hvitt på 60 eller 70-tallet en gang. Siden har det grodd over igjen, sier Langø.
Lokalavisa har gjort tegningene litt tydeligere igjen ved å bruke en myk trepinne til å følge strekene i berget. Vi fant også et årstall på den måten, som Langø ikke har sett før - «1931».
- Det visste jeg ikke om. Men jeg skulle til å si at det var 1933, sier Langø.
Nå er det er lett å se hva ristningene skal forestille. Et forestiller klart et kvinnelig kjønnsorgan. Et annet er «gammel-erik», og det nevnte heimbrentapparatet.
Historien bak helleristningen spenner seg tilbake til depresjonen i mellomkrigstiden. I 1930 startet den såkalte tredje mellomkrigstidskrisen, med påfølgende høy arbeidsledighet og fattigdom. Staten bevilget da penger til såkalt «nødsarbeid», for å holde folk i arbeid. Hitra kommune, som den gang var en av fire kommuner på øya Hitra, fikk en god del penger som skulle gå til dagverksbidrag til folk som deltok i nødsarbeidet.
På den måten fikk kommunen også billig arbeidskraft til veibygging, som blant annet den uferdige veien mellom Småge og kommunesenteret Melandsjø, rundt fem kilometer unna. Den tok en mannsalder å gjøre ferdig.
- Det ble kalt dagverksbidrag-veien. De hadde ikke større betalingen. Det var for at de ikke skulle gå og slenge. De tok det ikke så tungt, enten de satt på en haug eller om gjorde noe, forteller Harry Langø, som hørte historien om helleristningene fra sin far da han var ung. I følge Langø var det lokale karer i 20-årsalderen som ble satt til å bryte en skjæring med håndbor, dynamitt, slegge og spett.
- Veien var bare i deler og stubber og ble avbrutt der det måtte sprenges skjæringer. Den hadde kommet til Litjstraumbrua, som den gang bare var en gangbru. Men der ble det stopp. Så hoppet de over Litjstraumbrua, og fortsatte på veien sørover mot Småge, forteller Langø.
Da han ble født ni år senere hadde ikke veien kommet mye lenger.
- Vi kjøpte ei ku fra en gård borte i Bårbukta. Da gikk det ikke an å gå over brua med kua og vi måtte gå helt ned til sjøen ved Strauman der det gikk an å gå over elva. Så måtte vi gå over berget og myra. Da jeg var i konfirmasjonsalderen på midten av 50-tallet var jeg med og la underlagsgrus på veien med hest og vogn, forteller Langø.
I dag er veien asfaltert og i relativt god stand. Bilene suser forbi, og de fleste tenker ikke på slitet og nøden som lå bak byggingen av veien. Med litt ettertanke så er det kanskje lettere å forstå hva de unge mennene følte da de tok frem hammer og meisel for å forevige sine tanker. De var nok ikke så ulike 20-åringer som lever i dag.