27. mars 1962 er en dag som har brent seg inn i minnet til Anna Furberg(96). Hun var hjemme i sitt nybygde hus på Staulan på Uttian denne vinterdagen. Rundt en kilometer nordøst var det som vanlig jagerflyaktivitet med øvelsesbombing mot skytefeltet på Uttian. Det var tre F86 Sabre fra 338-skvadronen på Ørlandet i lufta denne dagen, som fløy i ring og slapp øvelsesbomber etter tur.

Furberg var i ferd med å henge opp klestørken da hun hørte en eksplosjon i retning skytefeltet.

— Da kikket jeg opp og så deler av et jagerfly som ble spredd i alle retninger. Jeg ble nesten harm, fordi jeg tenkte at nå har det gått i vei én til. Jeg var sikker på at han gikk i vei inni flyet, for jeg så ingen fallskjerm, og flyet var så lavt da det eksploderte, sier Furberg. Hun hadde friskt i minne at en 22-årig jagerflypilot omkom da han styrtet ved Uttian bare fem år tidligere.

Omtrent da hun tenkte at nok en jagerflypilot hadde omkommet, sto 21 år gamle Roy Westby på bunnen av havet med fire-fem meter sjø over seg.

Mandag var Anna og Roy tilbake på stedet der han sto på sjøbunnen og på mirakuløst vis berget livet for 56 år siden.

Med Henry Furberg som kjentmann og båtfører fant de det grunne Brandøysundet mellom Uttian og Brandøya nordøst på Uttian.

— Det var bare flaks at jeg havnet i sjøen. Jeg kunne like så godt ha truffet land. Da hadde jeg ikke stått her i dag. Det er enda smalere enn jeg husker, sier Roy, ser seg rundt og rister litt på hodet. Det er knappe ti meter til land på nesten alle kanter, og her og der i sundet stikker små grunner opp.

Han forteller hvordan det gikk til at han overlevde.

Vingen falt av

Sammen med to andre jagerflygere skulle han starte en stupbombemanøver, der han som nummer to i formasjonen gikk inn i 45 graders stup med over 450 knop(drøyt 800 km/t) mot det sirkelrunde målet i myra nordøst på Uttian. I rundt 600 meters høyde slapp han bomben, og trakk opp for å flate ut stupet.

— Plutselig begynte flyet å vibrere voldsomt, og så knakk den venstre vingen av og passerte over cockpiten. Jeg tenkte bare: «Faen. Stakkars fattern», fordi jeg var sikker på at dette var slutten.

Mer rakk Westby ikke å tenke før han automatisk trakk ned utløseren for katapultsetet og ble skutt ut av flyet med en kraft på 24G.

— Jeg besvimte på grunn av at blodet ble presset ut av hodet da jeg ble skutt ut. Det neste jeg husker er at jeg ser øya med målet og flere små øyer komme mot meg i enorm hastighet. Det var som å sitte foran på en zoomlinse som blir zoomet inn. Like etter, og bare noen meter før jeg traff vannet kjente jeg et voldsomt rykk da fallskjermen åpnet seg, og et tidels sekund senere står jeg på sjøbunnen. At fallskjermen rakk å åpne seg og at det var noen meter dypt akkurat der reddet livet mitt. På bunnen måtte jeg utløse redningsvesten så jeg kom meg til overflaten, forteller Westby. Da han kom på land var han 2,5 cm kortere på grunn av at ryggsøylen ble komprimert i den kraftige utskytingen.

Vingene falt ned på Uttian, mens motoren fortsatte og forsvant ut til havs og ble aldri funnet. Senere ble det konkludert med at innstallering av nye bensinpumper hadde forårsaket en svakhet i bærekonstruksjonen til vingen slik at den knakk.

Den ene vingen ble funnet bare noen hundre meter fra der Westby landet i sjøen(pil i bakgrunnen).

Han så forskrekket ut

Ikke langt unna var Willy Solum ute med robåten, der han drev og skar tang. Han heiv seg på årene og rodde så raskt han kunne mot der han så Westby dundre i sjøen.

— Jeg hadde kommet meg bort til et skjær der jeg prøvde å bli kvitt fallskjermen, men det var ikke så enkelt fordi den lå over meg, og fordi jeg hadde revet av noen sener i høyrehånda, forteller han.

Imens hadde de to kollegene i lufta fått øye på han og markerte stedet med lavtflyginger over Roy til de måtte fly tilbake til Ørlandet.

— Jeg lå og bakset med å få av meg fallskjermen, og akkurat da flyene fløy tilbake så jeg i øyekroken en som kommer roende så det fosser. Han hadde et veldig forskrekket uttrykk i ansiktet, fordi jeg så ikke så pen ut. Jeg hadde mistet hjelmen under utskytingen og hadde et hovent øye og flere småkutt som blødde. Men det så verre ut enn det var. Han var flink og hjalp meg av med skjermen og rodde meg over til hovedøya. Så kom mannskapet som var på skytefeltet og hjalp meg opp på toppen av øya. Der ble jeg hentet ganske raskt av et helikopter som var i nærheten. Jeg fikk ikke snakket noe med han som hjalp meg. Ansiktsuttrykkene våre sa nok om situasjonen. Men jeg fikk i alle fall sagt takk til han, sier Westby, som i dag bor på Stjørdal.

Ryktet spredte seg fort på øya, og mange ble glade da de hørte at flygeren var i live. Så også Anna.

— Da slappet jeg av. Det var godt å tenke på at han ikke hadde gått i vei, sier Anna.

— Hva synes du om å treffe Roy nå?

— Det er litt rart, sier hun og smiler.

De to sitter ved siden av hverandre i båten og ser på hverandre.

—Skal vi ikke bare forlove oss med en gang, sier Roy spøkefullt.

Avisutklipp fra 1962.

En stor opplevelse

Han er veldig takknemlig for å få gjenoppleve stedet etter 56 år.

—Henry(Furberg, journ.anm) og Ellinor(Helgesen, journ.anm) har vært helt fenomenale med å vise meg alt på nytt. Jeg har vært verden rundt, men å få komme hit igjen var en ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle få oppleve igjen, før Ellinor ringte og inviterte meg. Det var uten tvil den største opplevelsen i mitt liv da jeg styrtet her, og det er en stor opplevelse å få komme hit igjen, sier Roy og ser rundt seg.

— Nå føler jeg meg glad og veldig tilfreds.

Det var Ellinor Helgesen som fikk i stand møtet med Roy.

— Jeg var tretten år da ulykken skjedde, men jeg var inne på skolen og fikk ikke med meg akkurat da det skjedde. Senere, da jeg var med gammelonklene og onklene mine på fiske, så fortalte de alltid om flyet som ramlet ned her da vi rodde gjennom Brandøysundet. Og jeg kjente Willy Solum veldig godt, selv om han aldri snakket om at han hadde reddet flygeren. I fjor kom jeg over en avisartikkel om en som hadde styrtet ved Uttian og overlevde, men det sto ingenting om Brandøysundet eller han som reddet han. Så da måtte jeg ringe og spørre om det var han. Da Roy hørte at jeg ringte fra Uttian sa han at han hadde hatt lyst til å se landingsstedet sitt igjen. Slik begynte det sier, Helgesen.

Disse var med på turen: F.v : Olaf Reppe, Anna Furberg, Roy Willy Westby, Ellinor Helgesen, Ingrid Furberg og Henry Furberg.

Tirsdag kveld forteller Roy Westby historien sin i grendahuset på Uttian.

Det hører også med til historien at Westby ikke ble skremt, og fortsatte som jagerflyger i 338-skvadronen, og fløy flere typer militære transportfly, før han gikk over til sivil luftfart i Norge og i utlandet. Han var sentral sammen med Bjørn Kjos i å bygge opp Norwegian Air Shuttle, som senere ble til Norwegian, der Westby var flygesjef.