Erling Johansen til minne

Nyheter

Det var med stor sorg vi mottok meldingen om at Erling var gått bort. Den flotte flokken på 11 søsken fra Nesset er nå redusert til to. Erling ble 82 år og vil bli sterk savnet – av nær familie og av alle oss andre som lærte han å kjenne. Han var et usedvanlig snilt menneske, tjenestevillig som få og til å stole på. I alle sammenhenger.

Ett av mine første møter med Erling var en vinterkveld på slutten av femtitallet da vi ungene lekte med rattkjelke ned Julianveien på Nesset, det som nå heter Kaibakken. Han kom nyforelsket hånd i hånd nedover bakken med kjæresten Martha. Og Erling – leken som han alltid var – slengte seg på en av kjelkene.

Det syntes vi ungene var stas! Tenk en voksen som ville leke med oss! Siden krysset våre veier mange ganger – først og mest som naboer og i idrettslig sammenheng, senere i korsammenheng i Sistranda Mannskor.

Det ble fotballkamper på ekra ved ungdomshuset eller ved Nessaskogen. Det var dugnadsarbeid på Hellesvik idrettsplass – først med grusbane, så gressbane og til slutt klubbhuset.

Og senere igjen TRIM-hytta oppe ved Ladalsheia. Det var fotballkamper hjemme og borte og Erling var en av de beste – teknisk og målfarlig. Og han sluttet liksom aldri! Verken han eller broren Alfred. Og så var det terrengløp: Langgheidilten og Klauva Rundt på Nesset, Nabeita rundt og løp på Sistranda, Mausund og Dolmøya. Og så sprang vi Frøya rundt sammen!

Så var det korsangen! Fast plass i førstetenor-rekka med klar tenorstemme. Og han skoftet vel ikke ei eneste øving uten at han hadde en skikkelig god grunn. Kunne han ikke møte på øvelse, så varslet han.

Det snakkes ofte om å holde oss friske for å legge år til livene våre. Like viktig – ja, kanskje viktigere – er det å legge liv til årene. Det handler om å se på hver ny dag som en gave og leve den som om den var den siste. Det gjorde Erling og Martha sammen. De var sosialt aktive og møtte opp i mange sosiale sammenhenger. Og gjennom mannskoret ble det tur for Erling til Estland, til Litauen og til Dublin i Irland. Og til mange steder i Norge.

Det siste året har Erlings plass i førstetenoren stått tom. Han holdt ut i det lengste, men måtte til slutt gi seg. Sykdommen satte grenser. Da korpresident Nils Jørgen spurte koret forrige onsdag om det var noen som IKKE hadde anledning til å delta i begravelsen og synge for Erling – så var det INGEN som meldte seg. ALLE ville delta. Da var det flere enn Nils Jørgen som fikk tårer i øynene.

Ungdommene våre fra Hitra jobber med gangveien mellom Sistranda og Hamarvik og hadde varslet sjefen om at de hadde kordressen med og hadde en annen viktig jobb i onsdag 19.februar: De skulle ta avskjed med en kjær sangerbror.

I situasjoner som dette – når sorgen tynger – så er det et kjent sitat av forfatteren Lars Saabye Christensen som jeg synes er godt å ha med seg. Først og fremst for Martha og dere i Erlings nærmeste familie, men også for oss andre som lærte han å kjenne:

Det er min eneste trøst i dag. At sorgen ikke har tilbakevirkende kraft. At sorgen i dag ikke kan viske ut fargene fra i går.

Og Erling etterlater seg mange gode og fargerike minner.

Vi lyser fred over hans gode minne.


Jan Otto

– på vegne

av svært mange