Helgetanker

Kom mai du skjønne milde!

Det er noe spesielt med mai måned. Mye skjer rundt oss, både i naturen og i samfunnet vårt. Vi har i kalenderen offentlige høytidsdager som vanligvis feires eller markeres med musikkorps og tog.

Birgith Østnes 

Nyheter

Mai i år er annerledes enn vi er vant med. Først var det konfirmasjonene som ble utsatt til høsten. Russen sin feiring er tonet ned. 1. mai markeringen som er svært viktig for mange blir digitalisert. En underlig tid. Så har vi 17. mai. Gledens dag, barnas dag, iskremen og pølsenes festdag, ja litt artig må en jo kunne si det.

Heldigvis skal vi få høre musikkorpsene spille. Musikkorps er en viktig del av den festlige markeringen, og for en «gammel» trombonist, som har spilt og marsjert i Bergens gater både på 1. mai og 17. mai ville det være tamt og underlig uten lyden av korpsmusikk.



Når det er sagt, er det viktige dager å markere uansett. I kirka snakker vi i diakonien om de fire pilarer; «Inkluderende fellesskap, vern om skaperverket, kamp for rettferdighet og nestekjærlighet». Fire viktige pilarer, ikke bare for diakonien men som også gjelder i samfunnet ellers. Dette er viktige emner og saker å ta frem både 1. og 17. mai.

Jeg ser også alle undrene som skjer rundt oss i naturen. Lamming med små nye liv som blir født, vakre skaperverk fra Guds hånd. Alt som spirer og gror, blomstrer og spretter. Kjærligheten gror også ekstra hos mange unge i maiukene.



Guds kjærlighet vises oss gjennom alt som skjer rundt oss. Den er altomfattende og for alle.

I Bibelen står det hos evangelisten Johannes i kapittel 15, vers 9 og 12:

«Som Far har elsket meg, har jeg elsker dere. Bli i min kjærlighet! Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.»

I salmeboka står en av de mange salmer om Guds kjærlighet. Med tekst av Anders Frostenson. Jeg deler den her:

Guds kjærleik er som stranda og som graset,
som vind og vidd og jord og allheims rom.
Vi fridom fekk å bu der, gå og koma,
å seia ja til Gud og seia nei.
Guds kjærleik er som stranda og som graset,
som vind og vidd og jord og allheims rom.

Vi vil ein fridom der vi er oss sjølve,
ein fridom vi kan gjera noko av,
der ingen tomleik finst, men rom for draumar,
ei jord der tre og blomar kan slå rot.
Guds kjærleik er som stranda og som graset,
som vind og vidd og jord og allheims rom.

Og endå er det murar oss imellom,
og gjennom sprinkelverk vi tøyer hand.
Vårt fangerom er murt av redsle-steinar,
og fangeklede er vårt stengde eg.
Guds kjærleik er som stranda og som graset,
som vind og vidd og jord og allheims rom.

Til slutt vil jeg ønske dere fine maidager og Herrens velsignelse!

Birgith prest