Volden, den riktig feige og grusomme volden, bor i innesluttede personer, hos den sære outsideren som føler seg trengt tilbake til sitt rom, til sine ensomme tanker, til sine konklusjoner, konklusjoner som ikke har det levende liv som rettesnor.

Underholdningindustrien tilbyr sine virtuelle helter og den ensomme går inn i rollene, blir en tempelridder som skal redde verden fra ondskap.

Vi er Askeladder i Norge. Vi går ut i livet for å gjøre lykken, tross alle odds, men vi tar vare på vennskap på veien, hjelper litt her og der, og med kløkt og venners hjelp vinner vi over trollet, og trollets hjerte er av stein og han bor i fjell, men Askeladden åpner fjellet slik at lys strømmer inn, og trollet sprekker. Ondskapen tåler ikke dagens lys!

Dette er vår folkesjel. Vær deg selv! , som Askeladden, vær frimodig i fare og stol på venners hjelp! I Dovregubbens hall får Peer Gynt lære at forskjellen på mennesker og troll er dette at mennesker bruker å si: Vær deg selv, mens trollene bruker å si: Vær deg selv nok!

Og Ibsen hadde med dette en klar appell til det norske folk: ikke bli som trollene! Ikke vær deg selv, nok! Selvgodhet, egoisme og intoleransen var ikke mindre på Ibsens tid, og hans ord har dessverre fortsatt gyldighet. Vi lever i eventyret, og vi lever i virkeligheten, og med våre medier kan man av og til bli i tvil om hvor man befinner seg.

Ikke alle tipper over grensen mellom virkelighet og eventyr, men den 22. juli fikk vi smertelig erfare følgene av at en eneste mann hadde gjort nettopp det: Resultatet kjenner vi, 77 menneskeliv gikk tapt i et bombeangrep mot regjeringskvartalet i Oslo og i et skytedrama, eller en ren henrettelsesaksjon, retta mot unge mennesker på Utøya i Tyrifjorden.

En aksjon så blotta for humanitet at selv helvetet fryser. En nasjonal tragedie er et faktum.

Ingen ord kan romme så mye sorg, ingen ord kan romme så mye angst som det de unge på Utøya må ha følt, ingen ord kan gi mening til en slik ugjerning.

Ofrene er mange, pårørende, venner, nabolag, skoler og arbeidskamerater, en hel nasjon som har mistet mange av de som skulle føre nasjonen videre, på den ene eller annen måte. Når man dreper ungdommer, dreper man mulighetene, det vi alle skal strekke oss mot.

Midt i alt dette står statsministeren fram og maner folket til kamp på en helt annen måte enn det vi husker etter 11. september 2001: Vi skal møte det onde med mer åpenhet, mer demokrati, og det går en stille undring utover all verden, er det mulig?

Og kongehus, regjering, politiske partier, og hele folket, sier: Det er mulig!

Det var ikke muslimene som drepte, det var en av våre ariske brødre, kom å stå sammen med oss, vi er alle nordmenn! Ikke siden frigjøringsdagene i 1945 har varmen vært sterkere i nasjonen, og statsministeren var den som ga næring til denne varmen, nettopp da det var som kaldest omkring oss. For det skylder vi ham stor takk!

Større statsmannskunst skal man lete lenge etter.

”Vi er et lite land”, sa han, og Ole Paus sine ord har gitt mening til denne varmen, mint oss på hva det er vi kjemper for, hva vi ønsker med dette landet, landet som går sine egne veier, og som tror at fred og solidaritet kan skapes, selv om mange nok tror det motsatte.

For vi har tradisjoner å leve opp til. Da nasjonen enda lå i vugge, var Bjørnstjerne Bjørnson en humanist som skrev sitt navn inn i verdenshistorien pga kamp for undertrykte og forfulgte. Et navn, bedre kjent enn navnet Norge på den tiden. Da han lå på dødsleiet i Paris i 1910 ville han skrive et hyldningsdikt til fattige polske arbeiderkvinner som hadde samlet inn penger til folk som var enda fattigere. Han rakk ikke mer enn første linje, og den lød: ”De gode gjerninger, redder verden”.. Høvdingen var død.

Men for en arv! For en introduksjon av en ny nasjon på en internasjonal arena! Og flere fulgte i hans spor,  Nansen, og jeg lengter etter å si det: mannen som avskydde det forskrudde, det angstfylte våset som skapes i trange rom blant ensomme sjeler som søker virkelighetsflukt. Mannen som ropte ut mens Francos våpen var rettet mot det baskiske folk: Gå inn i din tid! Ikke inn i tempelridderverden, men din egen fordømte tid, nå! Ingen har gitt oss et klarere bilde på hva vi ønsker å være enn Nordahl Grieg.

Kringsatt av fiender,

gå inn i din tid!

Under en blodig storm -

vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med

hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

Og vi føler at dette er oss, dette er Norge, men samtidig tenker vi: har alle i nasjonen fått sitt menneskeverd?  Klarer vi å se hver enkelt innvandrer som et individ som har rett på vår oppmerksomhet? Vi må innrømme at det er lettere å plassere folk i grupper og trosretninger.

Men som Bjørnsons, Nansens og Nordahl Griegs barn har vi ikke rett til det, vi har en stolt arv å føre videre, og da må vi alle se til å skjerpe oss, enda mer. Vi har mye å leve opp til!

Vår arv kommer fram i smertefulle tider som disse, og vi er stolte av våre røtter, stolte av det som binder mennesker sammen i vår lille nasjon. Og dette bildet av oss selv vil vi gjerne at omverden skal se.

Men vi har en annen arv som også omverden kjenner. Parallelt med våre gode foregangsmenn gikk andre menn, de sære menn, de ensomme menn, menn som det vokste et stort hat i, og vi kan ikke fornekte at deres navn har fått verdensry. Sammen med Fritjof Nansen i arbeidet med å skaffe nødforsyninger til lidende russere, hadde han en medarbeider som senere skulle gi nytt navn til alt man forbinder med landssvik, feighet og djevelskap, i hele verdens ordbøker:

Vidkun Quisling! Han var også  norsk, som Dovregubben! Hva gikk galt?

Vi har menn som er viden kjent i de rette kretser. En av dem var nynasisten Erik Blücher. Jeg husker ham fra studietida i Bergen, han studerte jus, og hadde livvakt med seg på lesesalen, det kunne saktens trenges. Og vi husker Varg Veum Vikernes,  Nynasist og satanist, og altså nå Anders Behring Breivik. Og listen kan gjøres lenger, men bare disse navnene alene har også gjort Norge kjent, og jeg kjenner at alt i meg skriker, det må ikke skje! Det må aldri skje igjen!

Hvordan kan vi hindre at noen glipper, går inn i en syk verden, inn i Dovregubbens hall og blir mulige drapsmenn?

Vi må se den enkelte!

Skoler kan ikke bygges ut fra bedriftsøkonomiske modeller, men ut fra hensynet og muligheter til at hver enkelt får en nær og god voksenkontakt. Elever skal snakkes med, ansikt til ansikt. Data-industrien skal ikke overta all kommunikasjon. Alt i samfunnet må innrettes etter det, og da får vi betale det det koster! Og de unge vil ha oppgaver, meningsfylte oppgaver. Tar vi de gode byrdene bort, tar vi meningen med livet bort. Byrden, eller børa er ikke noe vi skal slippe unna, byrdene er de oppgavene som gir livet mening og retning.

Av og til fortoner byrdene seg som en strid, men det er den gode strid..

Det finnes muligheter til det gode i alle mennesker. Ingen er født forbryter. Grensen mellom galt og rett er en syltynn vegg ofte, Hamsun fikk erfare det. Godt og ondt går side om side gjennom tilværelsen, i de nye sosiale media skapes gode kontakter, men der skapes også hat. Ondskapen finner alltid en kanal, og de nye høyreekstreme miljøene lever på det samme nettet som barn og unge begir seg inn i. Dette er en av våre største utfordringer som foreldre! På et tidspunkt i et menneskets liv kan det fatale skje at de onde valgene tar over, og det onde er en kraft som kan ete seg inn i hver pore og i hver tanke. Anders Behring Breivik er et offer for det. For ham er det for sent. Jeg håper vi skal slippe å si det samme om flere!

Det må vi alle sammen sørge for! Blant annet ved å ikke tolerere grove uttalelser i de sosiale media, i lokalavisas blogger osv. Det er riktig at man ikke nødvendigvis går fra tanke til handling, men handlinger som de i Oslo og på Utøya springer alltid ut fra tanker, og ut fra et språk, et språk vi kjenner igjen også i våre lokalsamfunn, dessverre. Lokalsamfunnet som helhet har ansvar for hva vi lærer fra oss til neste generasjon, her er det ikke nok med skolens ansvar.

Vi vil ikke ha flere Qusling, Blücher, Varg Veum og Breivik. Norge trenger folk som følger nye spor, men i samme ånd som Wergeland, Bjørnson, Nansen, Trygve Lie og Nordahl Grieg.

Vi elsker vårt land fordi det gode har seiret. Derfor synger vi Bjørnsons mektige ord: Ja, vi elsker dette landet! Og dette landet bytter vi aldri ut med hatets, intoleransens og smålighetens Norge.

Til ungdommen vil jeg si: Nyt Harry Potter, men kom ut av eventyret igjen, Nyt tempelriddere og Hobbiter og hva gotiske verdener dere vil, men kom tilbake, ikke bli der, gå inn på hva blogger dere vil, men husk at det kanskje ikke er der dere finner svar, finner riktig korrektiv til egne tanker. Vil du finne sannhet, har du en ting å gjøre: Gå inn i din tid! Ut i lyset, i dialog med mennesker av kjøtt og blod! Det er denne dagen som byr på mulighetene. Grip den! Mennesket, på sitt beste, er en edel rase. Vi kan skape en lysende framtid i Norge, og ikke minst i vårt øyparadis!

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

Da synker våpnene

maktesløs ned!

Skaper vi menneskeverd

skaper vi fred.

Den som med høyre arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.