Lakken den var hvit. Bilen den var … En evighetsmaskin. Sjåføren likeså. De var uadskillelige

I årevis tok de meg til og fra korpsøving, skole, turn, juleshopping på City Syd, hybel i Bjugn, til venner og hjem fra venner. Vi pakka den full av althorn- og trompetkasser, notestativ, turndrakter, fugleband, dopapir, handleposer, skolesekker, ski, akebrett, flyttelass, sykler – den rommet det meste - og så dro vi av sted. Hvor enn det måtte være. Til alle døgnets tider. Toyota’n, pappa og jeg.

Til fest også. Og hjem fra fest. Selv om jeg sa jeg kom meg hjem på egen hånd. Det gjorde jeg ikke. Jeg kom meg som regel ikke lengre enn til et nasjspill. Klar til å danse meg inn i morgendisen.

Men plutselig sto de der. Utenfor. Den hvit Toyota´n med en temmelig myndig type i førersetet, som lurte på om det ikke var på tide å avslutte festen snart.

- Nei, sa jeg.

- Jo, sa han.

Og sånn ble det.

Han syntes jeg skulle komme meg hjem i stedet for å reke rundt i en himmel av heimbrent og håkki. Det hadde han nok rett i.

Jeg ble godt passa på, både jeg og søsknene mine, og vi lærte oss fort at pappa sånn generelt alltid har rett. Skjønt prøvde vi oss litt alle sammen i familien. På en motsigelse i ny og ne. Men innerst inne visste vi at vi kommer til å bukke under for faderlig argumentasjon. Sånn er det den dag i dag. Han bruker ikke nødvendigvis alltid ord. Men stillhet i seg selv er overbevisende nok.

Konge i eget land. Med verdensherredømme.

Det fantes ikke et eneste sted den hvite Toyota’n ikke kunne ta seg fram. På ferier Norge rundt. Til uoppdaga avkroker. Nordover. Sørover. Øst og vest. Med skiboks på taket.

En sommer pakka vi Toyota’n og skiboksen full og klampa i retning Polen. Gjennom Sverige, ned til Malmø og med ferga over Østersjøen. Jeg var 14 år og hadde forlatt min store forelskelse på Frøya til fordel for bilferie med familien i en overlasta Toyota. Det var populært, gitt. Fire passasjerer i baksetet. En sliten far og en rabiat onkel foran.

Vårt oppdrag var å finne min onkels sølvgrå Volvo, som han mente den polske mafiaen hadde stukket av med.

Det var mange sølvgrå Volvoer i Polen det året. Og vi la oss på hjul etter hver og en av dem. Men ingen var min onkels. Toyota’n til pappa dundra taktfast over fortauskanter, opp fjell og ned i daler, inn og ut av storbyene, over sletter, gjennom skoger og inn i ingenmannsland. Vi fire i baksetet bytta på å dukke når politiet viste seg i veikanten.

Det var unektelig en opplevelsesrik sommerferie, skjønt hadde vel jeg mest lyst til å komme meg hjem for å kline. På ferga tilbake til Malmø ble jeg matforgifta av et måltid løksuppe og pølse. Det tok flere år før jeg spiste pølse igjen.

Det hører også med til historien at onkelen min ble gjenforent med sin sølvgrå Volvo et par år senere. Da uten hjelp fra Toyota’n til pappa. Men imponerende endog.

Så kom dagen da jeg sjøl skulle få prøve meg bak rattet. Den hvite hingsten sto parat, og kjørelæreren var ingen ringere enn min far. Men han hadde ingen planer om å slippe meg ut på veien med det første. Nei, her skulle det øves. På en akkurat passe stor og tom parkeringsplass. Med en L i bakruta, som han hadde tegna selv. Rundt og rundt. I ukevis. Jeg ble flink til å kjøre i sirkler. Og tilslutt var jeg ferdig utlært i sving og klar for veien. Og lappen.

Men en dag jeg kom hjem var det ikke lenger Toyota’n som sto i oppkjørselen og ventet på meg. Pappa hadde funnet seg en ny. En vinrød Mitsubishi.

En æra var over, og Toyota’n til pappa fikk nytt liv som rosa jentebil.

Hvor den er nå vites ikke, men jeg er sikker på den fortsatt er å se på veien et sted. Trofast og taktfast