Det er kampdag i Frøyahallen. Hjemmetribunen er så godt som full, og stortromma er tatt fram for å skape ekstra trøkk blant heiagjengen.

Nede på banelinja sitter elleve år gamle Philip Aastum. Med den ene hånda vrir han opp musikken når noen scorer. I den andre har han mikrofonen der han presenterer lagene, rapporter om scoringer, utvisninger og resultat underveis i kampen.

- Det er viktig at det er noe musikk med fart i, forklarer han mens han vrir opp noen sekunder med listepop etter nok en scoring av hjemmelaget.

Philip har egen ”speaker-genser”

Starta med fotball

Det begynte med at Philip fikk hjelpe til å snakke i mikrofonen på noen fotballkamper i sommer.

- Det er stor forskjell på å ”speake” fotball og håndball. Her er det mye flere mål og høyere fart. Det er veldig artig.

Nå har Philip egen ”speaker-genser” og stiller opp bak mikrofonen i Frøyahallen så ofte han kan.

- Og han er så flink, sier dommeren idet han går forbi til pause.

- Jeg har et veldig godt forhold til en av dommerne som pleier å dømme herrekampene. Når han kommer til hallen bruker han å spørre om ”guten” har kommet. Det er meg, smiler Philip. Han forteller at han og denne dommeren tuller mye sammen.

- Det er viktig at det er noe musikk med fart i, forklarer Philip som betjenere spakene.

Bedre med herrekamper

- Og det ble skåring til Frøya med Vildeeee…. Roper Philip og venter på at publikum oppe på tribunen skal respondere. Men hans forventede rungende ”Vaagø” uteblir.

- De er ikke helt med, forklarer han.

- Dette fungerer mye bedre på herrekampene.

Han liker å showe litt og prøver å få med publikum og kommenterer litt ekstra for å få opp stemningen.

- Det er for å få litt ”læven”. Det er jo da det er morsomt. På herrekampene er det alltid stappfullt med folk og masse liv på tribunene. Da blir det morsommere.

Philip innrømmer at han er så prega av speaker-rollen at når han spiller Fifa hjemme i sofaen, så sitter han og kommenterer for seg selv.

- He-he. Ja jeg har begynt med det når jeg spiller for meg selv. Det har blitt en vane.

Philip syns det var litt skummelt å snakke i mikrofonen de første kampene, men nå går det som en lek.

- Om man sier noe feil, så kjenner man på det. Det er mest uttaler på navn og sånn som er vanskelig, men det går som regel bra.

Så bra syns han det går at han kunne tenkt seg å satse på en framtid som sportskommentator.

- Det hadde vært veldig gøy å reise rundt og sett masse håndball- og fotballkamper! Det kunne jeg ha tenkt meg