Dette er et leserinnlegg, signert Kjersti Lindal:

I 1999 ble jeg innvalgt i Hitra kommunestyre. Noe av det første et nyvalgt kommunestyre gjør, er å utnevne folk til komiteer, nemnder, råd, styrer etc.

K-styret ble den gangen orientert om at det ikke lenger var nødvendig å velge kommunal Barnevernsnemnd, ettersom oppgaven kunne ivaretas gjennom Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, og kommunal nemnd var ikke lengre lovpålagt.

I drøftingene ble det argumentert med at det kunne være krevende og ubehagelig å sitte i Barnevernsnemnda, ettersom man risikerte å få "naboens sak" på bordet i et lite samfunn som vårt. I tidsånden den gangen lå også et sterkt fokus på forenkling av kommunal administrasjon, med en intensjon om å spare penger.

K-styret beslutta derfor å nedlegge Barnevernsnemnda, og overlate nemndas oppgaver til fylkesnivået.

Ingen reflekterte over at vi med dette flytta myndigheten fra et folkevalgt organ over til et forvaltningsorgan, og dermed slapp taket i den demokratiske kontrollen.

Selv var jeg helt fersk i rollen, og satt som eneste representant for et nytt parti. Det var mye å sette seg inn i, og jeg lytta i stor grad til de mer erfarne medlemmene i K-styret for å skaffe meg systemkunnskap. Vi fikk en tilsvarende diskusjon omkring Klientutvalget, som ble presentert som et ankeorgan for sosiale saker. Dette var jo før NAVs tid, og kommunen sto selv for sosialhjelp etc. Jeg tok da til orde for at kommunens innbyggere burde ha rett til å anke avgjørelser lokalt, og dette ble lytta til. Klientutvalget ble opprettholdt, og jeg satt selv i dette utvalget i fire år. Det ble så nedlagt av neste K-styre i 2003.

Kommuneloven gir adgang til oppnevnelse av et utvalg med inntil 5 representanter utgått fra K-styret, på begge disse saksområdene. Utvalget har taushetsplikt, og har derfor fullt innsyn i enkeltsaker, med rett til å overprøve helse- og sosialadministrasjonens og barnevernstjenestens avgjørelser.

Det klientutvalget jeg satt i behandla en lang rekke saker; både rene ankesaker og saker som administrasjonen ønska å drøfte med oss før de fattet vedtak, fordi de var usikre på om de hadde hjemmel for innvilgelse. Dette handla om spesielle problemstillinger som ikke var helt enkle å vurdere, og med behov for stor grad av skjønn. Utvalget var bredt politisk sammensatt, og jeg mener det fungerte konstruktivt og godt, og med en objektiv tilnærming selv om det hendte at enkelte søkere var kjente for noen av utvalgsmedlemmene. Gjennom avgjørelser i enkeltsaker ga vi administrasjonen føringer for behandling av lignende saker.

Samtidig bidro jeg til utviklinga av Hitra kommunes barnevernsarbeid gjennom Oppvekstkomitteen, som feltet var underlagt den gangen.

Det var almen enighet om at Hitra kommune først og fremst skulle arbeide forebyggende, og at tillitsbygging var viktig, slik at man tidlig skulle kunne se og oppfange barn og familier som trengte noen form for støtte. Samarbeidsteamet ble oppretta som et verktøy for å oppnå dette, og Rådgivingstjenesten for barn og unge ble oppretta noe seinere, som resultat av den samme forebyggingsstrategien.

Det store antall omsorgsovertakelser som har skjedd siden Hitras barnevernstjeneste ble lagt til Frøya, kan tyde på at denne forebyggingskulturen har kollidert med en helt annen arbeidsform i Frøyas barnevern. I så fall bærer jeg, sammen med Hitras politikere de siste 15 åra, et stort ansvar overfor de aktuelle barna og familiene deres. Jeg har fra advokathold fått beskrevet at støttende tiltak i "barneverns-norge" oftest bare anses som et skritt på veien mort omsorgsovertakelse.

Lokalpolitikere har en ombudsrolle i forhold til kommunens innbyggere. Denne rollen kan ivaretas på en korrekt måte gjennom Klientutvalg og Barnevernsnemnd, som også kan organiseres som ett og samme utvalg. Jeg kan ikke se at barnevernsfeltet skal være vanskeligere å håndtere enn helse- og sosialfeltet. Dersom relasjonene er for tette i en enkeltsak kan en politiker alltid melde seg inhabil. Alle disse feltene reguleres i stor grad av lov og regelverk, men her ligger også store rom for skjønn. Politikerne er valgt som folkets tillitspersoner; deri ligger et ansvar for å utøve dette skjønnet.

Kommunestyret er kommunens øverste myndighet, med det totale ansvaret for forvaltninga av kommunens ressurser. Da snakker vi om kommunens penger, men også naturressursene, arbeidskraftressursene, og hele det sosiale og kulturelle miljø som utgjør et samfunn. Politikerne står til ansvar for hvilket tilbud innbyggerne får gjennom kommunens helsevesen, gjennom barnehager og grunnskole, og gjennom teknisk tilrettelegging. Ansvaret inkluderer hvordan innbyggerne ivaretas i møte med kommunens ansatte. Dette gjelder også for Barnevernstjenesten og de andre tjenestene som i dag er organisert interkommunalt. Dette avspeiles i at det er Hitra kommune som står ansvarlig for eventuelle framtidige krav fra innbyggere som har fått en feilaktig behandling.

Uten barnevernsnemnd / klientutvalg har kommunens politikere i dag ingen mulighet til å gå inn i konkrete saker og kontrollere eller overprøve avgjørelser. Dermed har man heller ingen kontroll over de økonomiske og menneskelige konsekvensene av de vedtak administrasjonen fatter. Ved ettertanke kan jeg ikke se at dette går i hop med politikernes totalansvar.

Mange kommuner har som Hitra nedlagt sine Barnevernsnemnder og Klientutvalg. Den eksplosjon i omsorgsovertakelser som pågår i dag mener jeg kan relateres til dette.

Jeg tror ikke noe på at så mange flere norske foreldre er blitt så forferdelig ansvarsløse og dårlige de siste årene. Jeg tror heller ikke på at det store antallet utlendinger som fratas sine barn her i landet er uegnede foreldre. Innen barnevernsfeltet har det fått utvikle seg en "spåkonekultur", hvor såkalte barnefaglige eksperter med skyhøye godtgjøringer ser i glasskula og predikerer at barna vil komme til å lide overlast i framtida, hvis de ikke fjernes fra sine foreldre og hindres i kontakt med sin familie. Praksis er svært ulik fra sted til sted i landet. Det kan tyde på at skjønnsutøvelsen er altfor vilkårlig, og at barnevernstjenestene opererer med ulike standarder.

Selvsagt skal barnevernet gripe inn i alvorlige situasjoner. Vi vet alle at vold, overgrep og grov omsogssvikt overfor barn skjer. Det er viktig at barnevernet er i stand til å handle, og handle riktig. Imidlertid skjer det i dag en rekke omsorgsovertakelser på helt andre, og svært diskutable, grunnlag.

Barn blir i mange tilfeller tatt ut av gode hjem, eller hjem som bare trenger en viss støtte og hjelp for å være gode. Samtidig blir mange barn værende i dysfunksjonelle hjem, uten å få adekvat hjelp. Noen barn blir tatt ut av sine familier, for så å oppleve omsorgssvikt og overgrep på institusjoner og i beredskaps- og fosterhjem. Det er avdekket gjennomgående svikt i tilsynet overfor barn som er under barnevernets omsorg.

Det er et stort og uhyggelig sosialt eksperiment som foregår med en økende andel av barna i Norge. I en slik situasjon kan man ikke seile av gårde med folkevettet frakobla.

Hitra kommune må snarest, med den rett kommuneloven gir, gjenopprette demokratisk kontroll med barnevernstjenesten!

Kjersti Lindal