Nå kan jo det tenkes at en del av de eldste stedsnavna våre faktisk inneholder før-indoeuropeisk språkmateriale uten at vi greier å se det. Men iallfall er ei lang rekke av de aller eldste navna tydelig runnet av indoeuropeisk rot. Klingenberg nevner Tonningen. Et navn som Frøya tør være enda eldre, likevel er det utvilsomt indoeuropeisk.Indoeuropeisk språk fortrengte og raderte ut alle andre språk i de vestre delene av Europa, med unntak av Baskerland. Dette kan vanskelig ha skjedd uten en omfattende innvandring av folk med en overlegen eller mer aggressiv kultur. Innvandringsbølgen må visst knyttes til den såkalte stridsøkskulturen (2900-2300 f Kr) i yngre steinalder. Arkeologene har ei tid vært forsiktige med å foreta en slik kopling, men vi kan vanskelig se at vi kommer utenom den.

Men hvorfor de gamle stedsnavna tilsynelatende ikke ble overtatt og ført videre av indoeuropeerne, det kan vi ikke svare på. Det gir rom for fantasien!

Hvor gamle er de eldste navna våre?

Seriøse navneforskere er tilbakeholdne når de aldersbestemmer de eldste stedsnavna. Helst vil de ikke gå lenger enn til urnordisk tid (200-700 e Kr), men kan strekke seg til urgermansk tid, «ned mot Kristi fødsel» eller «kanskje før». Bare unntaksvis tør de antyde høgere alder, som «bronsealder».

Så forsiktige er ikke vi. Vi tildeler gjerne både 3 og 4 tusen år og mer til navn som vi synes fortjener det!

Det gjør vi ikke bare for å kjekke oss. Vi trur rett og slett at en masse stedsnavn er eldre enn Kristi fødsel og at mange navn også er eldre enn bronsealderen.

Vi tenker som så: Allerede i bronsealderen (1800-500 f Kr) hadde det vært indoeuropeisk språk her i landet i over 1000 år. Store og markerte landskapsformasjoner som Hitra, Frøya, Kopparen osv må ha vært navngitt av indoeuroperne allerede i den første tida, 2900-2600 f Kr.

Men kan ikke lokalitetene ha skifta navn?Nei, vi finner det nesten utenkelig at store lokaliteter som Hitra og Frøya har skifta navn etter at de først ble navngitt i indoeuropeisk språk. For navna var felleseie for folk i et vidt område. Om hitterværingene skulle ha funnet på å ville «døpe om» øya si, så ville det ha vært et håpløst prosjekt, for hemnværingene, møringene, inntrønderne, nordtrønderne, nordlendingene og særlig frøyværingene ville ha holdt på sitt: øya het Hitra!

Slik også med mange mindre lokaliteter, som Svingla, ei øy nordøst for Uttian, ut mot Gjæsinghavet og Frohavet. Plasseringa gjør at øya var kjent av folk over et ganske vidt område. Det skulle noe til før et flertall av disse begynte å kalle øya noe annet, sjøl om tiværingene fant på et nytt navn til den.

Så vi holder på vårt: Vi synes det er rett og rimelig at navn som Hitra og Frøya får den ære de fortjener og tildeles en alder på - vi sier 4800 år!

Navn fra «Nordvegen»

Leia langs norskekysten må ha vært en viktig ferdselsåre heilt fra de eldste tider. Leia var så viktig at landet fikk navn etter den: Nordvegen. Det var ikke grunnloven som konstituerte landet vårt, det var kystleia - tenk på det! Navneminner fra kystleia må derfor sies å være av nasjonal betydning.

Det er interessant å merke seg at mens leia er full av eldgamle stedsnavn, så er fjellheimen ganske fattig. Ikke en gang Galdhøpiggen har et gammelt, originalt navn, men er avleda av et gårdsnavn, Galde!

Vi har tidligere omtalt noen navn fra Nordvegen, bl.a Fosna, Dolm og Halten. De to første fortalte våre forfedre at her var det gode havneforhold, mens Halten inneholdt en advarsel om at dette var et «herdsens» sted der en ikke burde søke ly i uvær.Nordvegen var en flerfelts sjøveg, men hovedfeltet gikk langs fastlandet. Godt kjent er det lange, rette løpet mellom Hitra og fastlandet, fra Kyrhaug til Garten, i dag kalt Trondheimsleia, men blant eldre sjøfolk kjent som Skeia (Sei´a) og i gammelnorsk tid som Knarrarskeid = ¿skipsløypa, kappseglingsbanen for knarrer¿. Her har nok mangt et fartøy fått prøve egenskapene sine som skarpsegler!

På innersida av Knarrarskeid ligger Hemne, som også er et eldgammelt navn med tilknytning til Nordvegen. Hemne er opprinnelig et fjordnavn. Hemnfjorden har i gammelnorsk tid trulig hett hefni eller hefnir (flertall). Navnet må være en avledning av hokjønnsordet hamn = ¿havn for båter¿ (gammelnorsk hofn, germansk habano eller habno = ¿det som omslutter¿, avleda av ei indoeuropeisk rot kap- = ¿gripe¿). - Det gamle fjordnavnet har gitt navn til flere lokaliteter, bl.a Hemnskjela (hèmn`SæLa) som betyr ¿skjela framfor Hemnfjorden¿.

Som ved andre fjorder er også Hemnfjorden (Hefni/Hefnir) navngitt fra leia. Det var de som fór leia som hadde bruk for å søke havn i fjorden.

På andre sida av Knarrarskeid ligger ei øy som også hadde tilknytning til Nordvegen: Jøsnøya (jøss`n-øya). Navnet betyr ¿djupsundøya¿ og tilkjennegav et sund der også større skip trygt kunne søke havn. Denne havna ble viktigere etter hvert som båtene ble større. Her ved sundet finner vi også fornminner som vitner om at skip har ligget fortøyd her. Det er Åbordan (å:`bó:Lan). Det er noen steinrøyser som ligger på øyene ved sundet (Horsøya, Kalvøya, Aunøya), og som har vært brukt til fortøying. Hannkjønnsordet åburd eller åbord (hos oss uttalt å:`bóL eller åb`bóL) betyr ¿festestein, landfeste for båt¿. Det gammelnorske áburdr, betydde egentlig ¿påbæring¿, dvs ¿stein som var lagt på festetauet¿. I stedsnavn forekommer ordet flere steder, f.eks Åborden på Kunna i Froan (omtalt som «åborden hennes Guri Kunna») og Åbordskaget (åb`bóSkaje) på Titran.

Av Svein B Sæther og Johan G Foss