Krister Olsen, fra Sidelinja

Oppvokst på Hitra, journalistutdannet med bakgrunn fra Hitra-Frøya, Forsvarets Forum, Dagbladet, Aftenposten. og som redaktør Trønderbladet. Nå er han kommunikasjons-rådgiver i Trondheim kommune. Gift, to barn og bosatt på Tiller. Hytte på Ansnes og svært interessert i mye av det som har med øyregionen å gjøre.

Digitulliseringen

Noe så bortkastet, tenker jeg når jeg står og bivåner musikksamlingen min i kjelleren. Flere kvadratmeter med lp-er og cd-er, nydelig musikalske verk som er blitt kjærlig behandlet gjennom alle år. Dagens unge får plass til musikksamlingen sin i ”noe digitalt noe” som er mindre enn ei fyrstikkeske. Enkelte har ikke musikksamling engang. De abonnerer på tjenester hvor de til en hver tid kan spille den musikken de selv ønsker, uten å eie den.

Jo, man kjenner at man begynner å bli gammel nå.

Selvsagt er jeg ikke mot utvikling. Bærekraftig utvikling skal tilfredsstille dagens behov uten å ødelegge for fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov. Hvem tenker på den forrige generasjonens behov? Jeg har behov for å stå i en platebar å bla i bunker med lp-er og cd-er. Jeg har behov for plutselig å komme over ei vinylplate som jeg har lett etter lenge, til en vanvittig lav pris i tilbudsdisken, løfte den omsorgsfullt bort til kassen og betale med en hundrekroneseddel med Camilla Colletts ansikt på. Og få noen kroner tilbake (ja, noen ganger savner jeg 50-øringen også!). Men samfunnet gir fullstendig blaffen i mine behov.

Platebarene har forsvunnet, en etter en. Som dugg for solen. Det finnes bare et fåtall igjen, og snart får du ikke kjøpt musikk i disse heller. Xbox og Blue-ray har invadert butikkhyllene og nærmest utradert musikken. Utvalget er blitt så dårlig at du får lyst til å feire med indrefilet, champagne og en weekendtur i varmere strøk hvis du finner artisten du er ute etter. Lettere å vinne i Lotto.

Nå ligger musikken på nett, blir det sagt. Den ligger der klar til nedlasting og streaming og podkasting og hva det nå enn heter. Knitrefrie, sjarmløse digitale filer. Før var vi opptatt av hvor lenge låtene varte, nå er det viktigere hvor mange megabyte tunge de er.

Hvorfor prøver du ikke Wimp, spør kona? Mye enklere det, påstår hun. Da kan du spille akkurat det du vil!

Wimp!?! Hvem kan ha tillit til noe som heter noe sånt. Vamp på Wimp!!?? Jeg overlater i alle fall ikke musikksamlingen min til Wimp. Jeg har slitt i årevis for å få til den samlingen jeg har i kjelleren. Å tukle med Wimp vil oppleves som å være utro mot sin kjære. Nå heter det visst ikke Wimp heller lenger.

Snart får du ikke avisa på papir, så du må finne noe annet å slå i hjel fluene med. Faren er at fluene tar fullstendig overhånd, at de blir så mange at det skapes en ubalanse i norsk fauna som det vil være vanskelig å rette opp igjen. Pc-en egner seg dårlig til å slå etter fluene med, og jeg tror heller ikke nettbrettet tåler mange flueekspederinger før den tar kvelden. Nå skal også nyhetene pakkes inn i digitale enheter. Kanskje blir det utviklet en fluedreper-app på mobilen, slik at du kan skyte laserstråler etter de seksbente plageåndene?

Hvor lenge får vi beholde boka. Ennå snakker vi om digitale bøker, fordi vanlige bøker er i flertall. Snart snakker vi om manuelle bøker, fordi de digitale kommer til å være mest vanlig. Da er det de som heter bøker. Hva skjer med bokhyllene når de manuelle bøkene forsvinner. Hvor skal vi plassere all pynten og legge alt rotet hvis bokreolene blir overflødig. Pynten blir neppe digitalisert med det første, og vil fortsatt kreve sin plass. Og går det an å pakke inn ei digital bok å gi i julegave?

Vi stapper jo snart alt inn i servere og på harddisker. Til og med vennene våre har havnet der. På Facebook, Snapchat og Instagram. Vi ser dem og snakker med dem ofte, de digitale vennene våre, men vi treffer dem aldri.

Jaja, venner er nå en ting. De kommer og går likevel. Kjekt å ha dem liggende digitalt, så kan vi laste dem ned etter behov. Og så kan vi slette dem når vi ikke tåler dem lenger.

Jeg er mer opptatt av mine cd-er og lp-er, de virkelige digitale ofrene, som støver ned i kjellerstua og som ikke lenger opplever å bli satset på. Jeg er ikke helt klar for en digital musikksamling, og vil antakelig aldri bli det, uansett hvor praktisk det måtte være. Å streame en gammel Elvis-klassiker, høres ikke rett ut.

Hadde jeg vært død, hadde jeg nok snudd meg i grava over alt dette! Elvis har sikkert gjort det for lengst…