Fra sidelinja av Karin Jegtvik

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den … Det var i sommer, det. Og den heter ikke lenger Kristiania denne forunderlige byen.

Nå heter den Oslo. Og jeg gikk omkring med min ni år gamle sønn i et forsøk på å vise ham verden. En verden av slott med gardister og kongefamilie, formfulle og nakne kropper i Vigelandsparken, fjonge fruer med altfor dyre vesker på Aker Brygge og en og annen prostituert i Skippergata.

Sulten var jeg definitivt. Det var min egen feil, siden jeg hadde lagt igjen lommeboka mi på flytoget. Det blir man sulten av. Og merker fikk jeg også. Etter en kollisjon med en radiobil i Tusenfryd fikk jeg en diger og vond lårhøne. Den verste høna et menneske kan eie. Lommeboka fikk jeg utrolig nok tilbake. En mann med distriktsdialekt hadde tatt vare på den for meg, og jeg følte jeg hadde vunnet i lotto og blåholdt på den resten av turen. Sulten fikk jeg stillet. Både etter inntrykk og mat.

Og slik gikk vi rundt i Oslos gater. 9-åringen og jeg. Som en selvsagt del av bybildet - ikke bare på besøk. Verdensvante og nonchalante. Og for at ingen skulle gjennomskue at vi var helt ordinære turister tok vi trikk i stedet for taxi, spiste på bortgjemte restauranter på Grünerløkka, gikk med snerten veske i stedet for sekk og allværsjakke, og med T-skjorte og solbriller selv om været var grått. Åkei … Der ble vi nok gjennomskua … Men det var tross alt sommerferie.

Sommerferien var ennå ung, og Oslo intet blivende sted for ei på jakt etter nye eventyr. Så etter å ha varma opp med maratonøkten til Gate 19 på Gardermoen, var jeg klar for å dra til fjells. Til fjells, ja. Må ikke forveksles med seters – dit drar man for å gjøre seg fete. Til fjells drar man for å filosofere over livet, finne roen og forhåpentligvis seg selv. Før man mister både seg selv og roen igjen på vei ned. Mens man banner over melkesyre i lår, vonde tær, vonde knær og gnagsår. Jeg elsker oppturer, og glemmer at det etter en god og bratt opptur kommer en like lang og bratt nedtur … Og hvor var det egentlig jeg fant meg selv? Da jeg var på topp? Eller på vei ned, mens jeg kjente på smerten etter å ha klatra for fort og for bratt?

Slik kan man filosofere endeløst i fjellet. For tid har man som regel nok av.

Det var til Rondane jeg skulle denne gangen. Til Peer Gynts rike. Ja, jeg møtte Peer Gynt, og lot meg imponere og fascinere. Mannen som sier han er norsk av fødsel, men verdensborger av gemytt. Akkurat som meg når jeg er på storbyferie i Tigerstaden. Og det slår meg at vi er mange som ham. Som sprader rundt i verden og later som vi er vante, mens vi tviholder på lommeboka og lurer på om vi er oss selv eller om vi er oss selv nok.

Det var grått i Rondane. Like grått som i Oslo. Nei … Verre. Det var så grått at jeg tidvis ikke så mer enn en meter foran meg. For når det er grått i Rondane, da er det grått. Og det var stein. Bare stein. Stein, stein, stein. Og mektige fjell. Jeg følte meg bergtatt, lita - bitte lita - og overveldet. Og jeg var helt alene i dette massive landskapet. Så alene at jeg begynte å tro på troll, og måtte se meg over skuldra for å sjekke at jeg faktisk var alene. Og det var jeg. Veldig alene. Midt i Rondane. Mens tåka pakka seg rundt meg og fjellene brøla som sinte jotunkonger. Det var skrekkblanda fryd. Det var følelse av maktesløshet og fullstendig frihet om hverandre. Jeg var verdens tøffeste og samtidig verdens minste. Komplekst og likevel så enkelt.

Og akkurat i de heftigste følelsene på toppen av Vinjeronden, savnet jeg hjem. Jeg var klissblaut, jeg var kald, jeg var redd uten å vite hvorfor – jeg ville hjem. For første gang i mitt liv, så vidt jeg kan huske. Jeg savnet Frøya. Jeg savnet Svellingen. Jeg savnet det hvite huset på en akkurat passe høy topp, med utsikt mot storhavet. Der jeg kjenner hver stein, mosedott og blåbærbusk, og der nedgangene er akkurat like vakre som oppgangene. Hjem.

Og der … Midt mellom solnedgangen og soloppgangen et sted, med et glass vin og et smil om munnen, der var jeg. Akkurat passe mett, akkurat passe verdensvant og akkurat passe stor. Der var jeg meg selv akkurat passe nok.