Marihøna, også kjent som “gullhøne”, “gullsmed” og “Maria fly-fly”, er et sagnomsust insekt. Mange myter er blant annet knyttet til hvordan den fikk navnet marihøne. Flere historier sier at marihøna er oppkalt etter Jomfru Maria, og vi antar at det er den syvprikkede røde marihøna som er opphavet til navnet. De røde dekkvingene skulle være symbol på Marias røde kappe, og de syv prikkene skulle representere Marias syv sorger.

Dette viser at det antageligvis har vært kunnskap om at marihøna er et nyttedyr i mange generasjoner. For marihøna er nemlig en svært nyttig hjelper i kampen mot bladlus. Hos disse artene er både de voksne billene og larvene grådige bladlusspisere.

54 arter i Norge

Hvem har ikke som barn plukket marihøner, tellet prikker og latt dem krype på hånda si? De voksne marihønene er pene, og er av mange sett på som et lykkedyr. Det finnes også mange vers og rim som handler om det lille insektet.

Men en ting mange ikke er klar over, er at det i Norge faktisk er kjent hele 54 forskjellige marihønearter. Rundt 35 av disse har sterke farger og prikker. De kan ha mange mønster- og fargekombinasjoner. De kan for eksempel være røde, gule, hvite, oransje, brune eller svarte og ha alt fra 2 til 24 hvite, røde eller svarte prikker. Antall prikker er et av artskjennetegnene og har ingenting med hvor gammel marihøna er, slik som mange tror.

Mange marihønearter er svært glade bladlus i hagen. Men det finnes også noen marihøner som spiser planter og sopp. Et eksempel er den gule marihøna med 22 svarte prikker som spiser en sopp som lever på planter.

Bladlusjakten

Marihøna begynner å lete etter bladlus på plantene litt på måfå. Når den har lett gjennom et blad og ikke funnet bladlus, merker den bladet med et duftspor som sier “tomt blad!”. Slik kan den kjenne igjen bladet og unngå å søke på det samme tomme bladet flere ganger.

Deretter farter den videre til neste blad. Når marihøna oppdager bladlus eller spor etter bladlus, setter den ned farten og begynner å lete ekstra nøye i området i nærheten. Finner den ingen bladlus eller har spist dem opp, slutter marihøna den intensive letingen etter en stund, setter opp farten og finner seg nye jaktmarker. Slik optimaliserer marihøna jaktstrategien sin.

Når marihøna er kommet ganske tett innpå bladlusa, kan den både se og lukte den og kan gå direkte til angrep. Marihøna fanger bladlusa med de kraftige kjevene sine og holder den fast mens den suger i seg innmaten. Voksne marihøner og store larver spiser gjerne opp hele bladlusa.

Marihøna har vanligvis fire larvestadier. Larvene til syvprikket marihøne må spise minst 300-400 bladlus for å utvikle seg til voksen marihøne. Hvis ett voksent marihønepar blir foreldre til for eksempel 200 larver, kan disse til sammen spise minst 80 000 bladlus i løpet av sommeren.