Leserinnlegg, Line Øyen, leder Bufetat:

I Norge i dag er det 11 000 barn som bor i fosterhjem. Det vil si at det er i underkant av 20 000 voksne mennesker i Norge som har åpnet hjem og hjerte og tatt på seg oppdrag kjærlighet.

For meg er dette et voldsomt paradoks. På den ene siden er det helt forferdelig at så mange som

11 000 barn har levd deler av livet sitt i omsorgssvikt. En omsorg som er så skadelig for dem at de trenger andre voksne enn foreldrene sine for at de skal ha en trygg og god oppvekst.

På den andre siden er det helt fantastisk at nærmere 20 000 av Norges voksne befolkning har sagt ja til å ta ansvar for disse barna.

Samla vi alle fosterbarna og fosterforeldrene deres - de fleste to i tallet, ville de ha blitt en middels stor norsk by. På nivå med Kristiansund og noen tusen flere enn innbyggertallet i Steinkjer.

Barna

Fosterbarna er som alle andre barn i verden. De trenger kjærlighet for å gro. Mennesket er nå en gang laget slik at vi er helt avhengig av å bli sett, hørt og elsket. Det er lett å se og forstå at et lite barn trenger hjelp til mat, holdes varm, hjelpes til sine første skritt osv. Det er litt vanskeligere å se sammenhengen mellom omsorg og hjernens utvikling.

For et lite barn er det farlig å ikke få kjærlighet - kroppskontakt, blikkkontakt og trøst. I dag vet vi at mangler i omsorgen i tidlige år gir dårligere sjanser for å få venner, klare seg på skolen og også som voksen klare seg i arbeidslivet.

Litt lettvint kan vi si at dårlig omsorg gir dårligere odds for evne til læring i alt fra hvordan oppføre seg sammen med andre mennesker til matematikk. Barn som har opplevd dårlig omsorg trenger å bli ivaretatt av gode og tydelige voksne. Når de blir 10 år har de fremdeles behov for kjærlighet. I tillegg trenger de oppfølging i norsk, matte, fotballtrening eller kunne gjøre noe så selvfølgelig som å be med venner hjem. Ikke alle barn kan det.

I den senere tid har spesielt lege og professor i sosialmedisin, Per Fugelli vært opptatt av hvor viktig flokken er for alle mennesker. Det å tilhøre en flokk - i betydningen familien, de nære, de som kjenner deg og er glad i deg uansett hvilken veske eller mobil du har, er kjempeviktig. En del av fosterbarna har fått flokken sin gjennom møtet med sine fosterforeldre – ikke bare fosterforeldrene , men også nye søsken, besteforeldre, tanter, onkler, venner osv.

Hvem tar oppdrag kjærlighet?

Det er den jevne kvinne og mann i gata - sånn bortsett fra at de gjerne bor utenfor byen. Mange av dem jobber innen helse eller skolevesenet og er ganske så aktive på fritida. Dette vet vi ut fra undersøkelser som er gjort om fosterforeldre i Norge. Spektret er vidt. Enslige menn og kvinner, likekjønnede par i tillegg til A4 familien med mor, far, 2,5 barn, hund og stasjonsvogn kan alle bli fosterforeldre.

Men det er også veldig mange besteforeldre, tanter, onkler og andre voksne barnet kjenner som velger å bli fosterforeldre når barn trenger det. I barnevernet i dag er det utviklet egne beslutningsprosesser for dette. Familieråd er utviklet på New Zealand på 1980-tallet. I familierådet samles barnets familie og nettverk og gjør valg ifht hvem de anbefaler at barnevernet kan vurdere som fosterforeldre for dette barnet.

Fokuset på denne måten å finne fosterhjem på øker, men her er det enda mer å gå på. De fleste barneverntjenestene har skriftlig avtale med Bufetat om at de skal vurdere familieråd som beslutningsmetode når de søker Bufetat om fosterhjem. I 2014 ble det holdt over 100 familieråd i region Midt-Norge, og i noen av disse ble det funnet fosterhjem i slekt og nettverk.

Uavhengig av om en kjenner barnet på forhånd eller ikke, vil hvert enkelt barn ha like mye behov for at fosterforeldrene er der for dem - helt til de blir voksne.

Samfunnsansvar

Alle barn som det offentlige Norge tar omsorgen for er en del av vårt fellesansvar. De fleste av oss tar dette fellesansvaret gjennom å betale skatt. Vi er med og dekker lønninger til helsesøsteren - som er den første til å stille spørsmål ved barnets omsorg, barnevernets ansatte som vurderer omsorgen og rettsapparatet som tar avgjørelsene.

Noen tar mye mer ansvar. De går inn i en 24/7 kontrakt for så lenge barnet trenger meg. Hvorfor gjør noen det?

Vi har flere eksempler på at hele slekter blir fosterforeldre. Sønner arver mødrenes engasjement og velger selv å bli fosterforeldre. Vi har også bygder hvor «oppdrag kjærlighet» har spredd seg fra nabo til nabo. I et av tilfellene er over 10% ved lokalskolens barn fosterbarn.

Fosterforeldre sier at å være fosterforeldre er Tøft, men verdt det! En undersøkelse blant fosterforeldre i 2011 viste at det å være en så viktig del av et barns utvikling - jfr. evne til læring over - gir fantastisk mye.

Oppdrag kjærlighet handler om å bry seg

Line Øyen

leder Bufetat,

Inntak og fosterhjems-

rekruttering Sør-Trøndelag

www.fosterhjem.no