Jeg hater sola. Det er ikke en personlig greie, men jeg vil helst ha den på god avstand. Det sies at den er 150 millioner kilometer unna oss, og det er sannelig ikke én meter for mye.

Jeg hater sola, og hvor drar jeg på sommerferie!? Jo, til Italia. Midt i juli. Det høres ikke særlig smart ut, og jeg har gjort det flere ganger. For å si det sånn, solkremfaktoren er antakelig høyere enn IQ-en!

Denne gangen lå temperaturen rundt 35 grader. Noen dager var den høyere. For en kysttrønder er jo ikke dette normal standard. Svetten piplet, og jeg kunne simpelthen høre hvordan deodoranten under armene kjempet sitt livs kamp for å holde skansene. Varmen var mer enn nok, om jeg ikke skulle stille kroppen til rådighet for sola også! I dag etter dag satt jeg under en parasoll på stranda i Toscana, bortkastet innsmurt med en solkrem som var merket «Bambino». Eneste aktivitet var å flytte badehåndkleet i takt med solas vandringer på himmelen. Det så sikkert ikke så smart ut det heller. Kjedelig var det også.

Her satt vi i skyggen, jeg og Jo Nesbø. Det var for så vidt godt selskap i ham. Nesbø fikk i alle fall tida til å gå. Problemet var imidlertid at boka etter hvert ble så spennende at jeg ikke torde å sitte i skyggen heller lenger. Følte at Valentin Gjertsen lurte i skyggenes mørke lune.

Den svære gule plasmaklumpen på himmelen, som kaster fra seg stikkende, farlige sverdslag, lå selvsagt på lur. Og så fort jeg var utenfor parasollen, hogg den til. Ungene tegner ofte sola med et smilefjes, og da jeg ramlet ut i åpent lende, var det ingen tvil om at jeg så det jeg så der oppe: Sola stirret mot meg med et ondskapsfullt og siklende glis.

Det måtte gå som det gikk. I løpet av hundredeler fikk jeg solstikk kombinert med heteslag, og sprang forvirret rett ut i det salte Middelhavet. Med den nye iphonen i badeshortslomma! Det fikk selvsagt store ring-virkninger. Mobilen tok kvelden midt på dagen, og jeg var plutselig alene i verden.

Noen av dem som har sett mye av meg, vil muligens kunne finne på å kalle meg bleikfeit. Vel. Bleikheten bærer jeg med så rak rygg som mulig. Og med stolthet. Vi øyværinger skal jo være hvite. Vi males av arrige sørvestlige vinder og regnfulle lavtrykk med tunge, mørke skyer. Om sola skulle bryte gjennom, kommer den jo aldri for å bli. Og den rekker sjelden å sette farge. Vårt klimas fargepalett har bare den hvite fargen. Sånn er det.

Og akkurat det har jeg tatt konsekvensen av. Jeg passer meg vel for unødvendig påvirkning fra sola, når jeg er på solfylte steder. Denne strategien har gitt meg en fin og naturlig hvitfarget kropp. Hvis det hadde vært mulig å brette meg ut, ville jeg blitt en drøyt to kvadratmeter stor hvit duk. Og hvis jeg lå slik, dekket på et langbord, ville det eneste som skilte seg ut fra det hvite, vært de blå øynene og de egghvite tennene. Og kanskje noen få krumme sorte nesehår, hvis det var ei stund siden siste napping. Det er neppe mulig å bli hvitere, uten å ha tuklet med Blenda.

Helsefreak er jeg jo ikke, men det er flere medisinske grunner til at jeg skyr sola. Hvis jeg ser på den, kan jeg skade øynene og bli blind. Trolig er sola årsak til grå stær, og det vil jeg ikke ha. En gang sovnet jeg i sola, liggende på magen. Det endte med mørkerød rygg, sykmelding og yoghurt-kurer. Det sies at det fortsatt lukter svidd i området. Solbrenthet er ikke bare ubehagelig, det er også helseskadelig. Kreftfaren øker.

Og så bivåner jeg - på toscanastranda - alle dem som ligger rett ut i time etter time og bedekkes av sola. Tror neppe at det er utelukkende hangen etter D-vitaminer som holder dem nede. Mange av dem ser livløse ut, og snur seg bare nå og da, som om de var entrecoter som lå til steking. Kjøttstykkene ligger på rekke og rad under sakte bruning, og det glinser i solkrem og naturlig fett. Noen har allerede fått en aldri så liten stekeskorpe. Så noen er det da, som liker sola…