I neste uke er det julaften. Guri malla! Er vi virkelig kommet dit igjen. Jeg har kalender, både på veggen, pc-en og mobilen. Så jeg kan ikke påstå at jula kommer brått på. Jeg har sett den lenge. Og vi har hatt lang tid til å forberede oss. Julebrusen kom vel allerede i september. Marsipanen like etter. Nå til dags kommer julaften sjelden som julekvelden på kjerringa.

Jo, jeg gleder med til jul denne gangen også. Til lutefisken på lille julaften, ribben dagen derpå, kveita 1. juledag og ribberestene 2. juledag. Noe godt i glasset kan det jo også hende det blir. Ingen sukkerfri saft i jula.

Jeg husker godt hvordan vi gledet oss til jul da vi var små. Det var det ubestridte høydepunktet i året. Bedre enn sommerferien, til og med. Det var nok tanken på alle gavene jeg skulle få, som gjorde juleforventningene så store. Ikke engang bursdagen var på høyde. For jula var så mye mer enn bare pakkeåpningen.

Jeg var fælt lite opptatt av maten, husker jeg. Og hadde liten forståelse for at vi akkurat på julaften måtte sitte så lenge og spise, når vi aldri gjorde det ellers! I flere år fikk jeg grillet kylling på julaften. Jeg valgte det selv, for ribba var bare kvalmt flesk, og lutefisken så gammel og syk ut. Kylling var jo ikke så verst, men det var om å få den i seg fortest mulig, så en kunne gå løs på gavehaugen.

Men det var langt fram til gavehaugen. Helt fra vi våknet tidlig om morgenen. En kjedelig frokost med mye merkelig pålegg. Sild og dill. Blæh! En tvungen tur ut i snøslapset. Kanskje innom kirkegården. Og så Disneys kavalkade, som Timmy Gresshoppe kjørte i reprise fra året før. Og året før der.

Alt på denne dagen var venting. Når vi endelig ante kveldens høydepunkt i det fjerne, begynte Sølvguttene å ule. De sto på podiet med halvt lukkede øyne og tømte seg for pipelyder. Et ubehagelig hinder for julekvelden som var rett rundt hjørnet.

Merkelig hvordan ting har endret seg. Nå liker jeg at Sølvguttene eller Nidarosdomens guttekor synger julen din. Det er vakkert, det skaper stemning, og vi kaller det nostalgi. Rart hvordan nostalgien skaper noe så positivt av noe vi opplevde som så negativt. Er det sangerne som er blitt bedre på disse 35 årene, eller er det trommehinnene som filtrerer lyden annerledes enn før.

I dag blir heller ikke Julaften den samme uten Disney-reprisen klokka 14, i taktfast marsj etter Tre nøtter til Askepott og Reisen til Julestjernen. Nydelig nostalgi, alt dette! Og hadde de tatt det fra oss, hadde vi antakelig protestert. Tradisjoner, vet du.

Et annet hellig øyeblikk er Grevinnen og hovmesteren. Vi ser det hvert år og flirer like mye hver gang. ”Følg med nå! Se nå”, roper vi til alle rundt oss, og vet akkurat når han snubler og når han ikke snubler. Soff gottinår, nyta mi. Den sitter også. I fjor var det 2,1 millioner nordmenn som så paret på NRK lille julaften. All time high. Da statskanalen i 2001 viste den populære sketsjen i farger for første gang, ble det massive protester. Vi skulle ha det slik det alltid hadde vært. I svart og hvitt!

Jula går i reprise. Hvert år. Det er vanskelig å skjelne de ulike julene fra hverandre, men sånn er det med tradisjoner. Vi vil at denne jula skal ligne på den forrige. Hvis ikke, blir det ikke ordentlig jul.

Håper dere alle får ei flott julefeiring, og at det blir akkurat den reprisen dere håper på.

God jul!

Krister Olsen