Tre uker i Himalaya, i Khumbu-regionen ved Mount Everest. Patrik Lövenius fra Fillan har alltid vært interessert i fjell og høye topper. Sist uke nådde klatrekarrieren et foreløpig nytt høydepunkt; toppen av Island Peak (6189 moh). En sterk opplevelse som krevde sin mann, både fysisk og mentalt.

- Tre uker i et paradis av fjell, perfekt for å se hvordan kroppen tåler nye høyder og for å knytte kontakter i Himalaya, forteller Lövenius til lokalavisa på vei hjem fra turen. På grunn av kommunikasjonsforholdene hadde vi bare tekstmeldings-kontakt med Lövenius, først på hans vei opp i fjellmassivet. Og så gledesbildene fra toppen, og deretter i perioder på nedturen da det var dekning nok til å kunne få sendt hjem en rapport.

Dragning mot toppene

Patriks klatreinteresse ble fanget i yngre dager, under oppveksten i Sverige.

- Hvor interessen kom fra vet jeg ikke helt, jeg har verken mor eller far som er "fjellfolk". Men jeg husker første gang jeg ville ta en fjelltopp. Det var på skoletur i 7.klasse i Åre. Jeg begynte å klatre fjellet, det var høyt for meg, og det begynte å bli mørkt før jeg vendte tilbake. Læreren var ikke så imponert da alle hadde begynt å lete etter meg, forteller han.

Senere i livet har interessen i klatring utviklet seg, både inne i klatrehall og ute i fjellet.

- Min første "ekte" topp var Galdhøpiggen i Jotunheimen og så Glittertind. Etter det var jeg på tur til Mount Elbrus (Europas høyeste fjell) 5600+. Det er en utrolig følelse av både adrenalin og humør. Både det å kjempe seg gjennom natten med nesten minus 40 grader under åpen himmel, og det å stå der på toppen med blå himmel så langt øyet kan se og å se ned på flere 4000m topper, en kilometer ned. Etter det er jeg "helt fast" i fjellet...

Patrik begynte å trene i fjellet, og dro på turer i Norge og Sverige. Men han ønsket seg hele tida tilbake til de høye toppene. Sammen med en venn fra Sverige dro han til Asias høyeste vulkan i Iran Moun Damavand (5600+). Senere dro de til Mount Blanc i Frankrike (4800+).

- Det var noe annet enn det vi hadde besteget tidligere. Det var kliving med innslag av klatring på snø med stegjern, isøks og deretter en vandring på åskam til toppen. Da vi kom til toppen, steg solen opp over Alpene, også denne gangen under blå himmel. Nå begynte vi å klatre hardere topper, både sommer og vinter, Randonne og isklatring om vinteren og klatring / fjellklatring i fjell på sommerne.

Vendte blikket mot Himalaya

Det var etter å ha vært i Alpene at de snudde blikket mot Himalaya, kanskje ikke mot de høyeste toppene som Mount Everest, men de andre toppene som for eksempel Ama Dablam (6800+). Ifølge Patrik en meget teknisk topp hvor det er flere hundre meter med isklatring i svært høye høyder.

- Jeg og min klatrepartner satt og planla turen. Første tanken var å klatre Matterhorn, en teknisk topp i Alpene i sommer, mest for å få mer erfaring med klatring i stor høyde. Men han hadde barn i sommer, så planene måtte vente, forteller han. Så Patrik registrerte seg med en gruppe klatrere som skulle til Himalaya for å se Everest Base Camp, "klatre" Khala Patar (5500m +), gå opp til Ama Dablam base camp og klatre Island Peak (6189m).

Lokalavisa ba Patrik om en beskrivelse av fjellturen. Vel nede på tryggere grunn og med bedre nettforbindelse, satte han seg ned og skrev følgende:

Akklimatiseringen

"Det tok oss to uker for å nå toppen av Island Peak, hovedsaklig på grunn av at det er langt å komme inn, og det krever at du er godt akklimatisert for at kroppen skal klare høyden. Det som skjer når du bor på høy høyde, er at kroppen produserer flere røde blodceller som gjør at man enkelt kan frakte oksygen i blodet. På 6000 meters høyde er det bare 45% oksygen i lufta. Så om man ikke stiger sakte opp, så kan det være livsfarlig.

Vi møtte på en norsk mann som ble tvunget til å gå ned etter at han nådde 4900m. Han var helt fjern og gikk noen skritt før han stoppet for å hvile. Etterpå ble vi fortalt at han ble innlagt under Everest BC ved 4200m med vann i lungene. Han hadde brukt så mange dager som vår gruppe, men presset for hardt. Når man akklimatiserer, er det veldig viktig at man går sakte og lar kroppen anstrenge seg så lite som mulig.

Turen her i Himalaya har vært helt fantastisk med fint vær nesten hver dag. Men utfordringene med å være her er både fysisk og mentalt vanskelig. Når du sover over 5000 meter er det ganske vanlig å våkne opp av at man har sluttet å puste, og du må puste tilbake oksygen inn i lungene. Det tar litt tid siden det bare er 50% oksygen i luften. Bare det å gå litt fort for en trapp kjennes som om du har løpt intervall.

Været holdt seg til den store toppdagen. Da vi våknet klokka halv tolv om natten for å spise litt mat før topp-støtet, var det helt stjerneklart. Stjernene her lyser helt sykt mye og du kan se hele Melkeveien. Det var heller ikke et vindkast da vi gikk.

Hvert trinn en utfordring

Den første etappen er helt vanlig gange mot Island Peak. Men bare etter noen få hundre høydemeter begynner det å bli mer innslag av kliving, omtrent det samme som Innerdalstårnet, (for de som har vært der.) På 5500m høyde, og bare med en hodelykt som lys. Kroppen er utrolig treg her, og du føler deg litt full, hvert trinn er en utfordring på grunn av den tynne luften.

Før snøen kommer, krysser du en kam, og du bør ikke falle fordi det er flere hundre meter fall.

Når du når en høyde på ca 5800m, må du ta på stegjern og hente isøksen. Så krysser man en bre med store bresprekker.

Nå begynte sola begynte å stige og fjellene rundt ble opplyst, det var utrolig skjønt at natta var over.

Etter et lite stykke kom vi til en bresprekk på 4-5 meter hvor de hadde satt over en stige for å komme over. Det var første gang for meg å gå på en stige over en bresprekk med stegjern på, men det gikk bra.

Noen hundre meter etter dette var det tid for den virkelige utfordringen, en vegg på ca 150 meter opp til toppen med ca 70 prosent stigningt. Det var faste tau helt opp til toppen. Men det var ikke direkte norsk standard klatretau, men et værslitt vanlig 7-8 mm trelags tau.

Det var et veldig slit å komme seg opp den veggen, sparke inn stegjern i isen og ta ett skritt om gangen, ikke se opp så mye fordi klatrere foran stadig sparket løs isen som regnet ned over hjelmen.

Etter veggen går det en smal kam ca 30-40m til toppen.

Toppen. Og nedturen

Toppen av Island Peak var helt fantastisk! Jeg sto på toppen under blå himmel og ikke et vindpust med utsikt til Lotse-veggen, Ama Dablam og mange andre topper så langt øyet kunne se. Toppen på Island Peak er svært liten, 10-12 kvm omtrent, og stup ned på alle sider bortsett fra kammen, slik at du nesten får en følelse av å fly.

Etter å ha stått der en stund, var det på tide å komme seg ned. Å rappellere ned en 150m vegg med et tynnslitt tau var mildt sagt spennende. Ryker tauet er løpet kjørt, (dagen etter at vi kom ned, fikk vi vite at en mann hadde falt ned der og døde.)

Veien ned gikk veldig bra. Men etter 15 timer i 5000m høyde var kroppen mildt sagt utslitt. Da jeg kom tilbake til base camp på 5200m var jeg utslitt og det eneste som fristet var å sove. Men etter litt mat og drikke føltes det bedre.

Nå er vi på vei hjem. Det tar tre dager å gå ned til Iukla og derfra flyr vi inn i Kathmandu og så videre til Norge. Det skal bli utrolig herlig å komme hjem til nære og kjære igjen, for å få en skikkelig dusj og sove i en ekte seng. Men jeg kommer tilbake hit for å klatre Ama Dablam en dag, og planleggingen er i full gang.