FRA SIDELINJA

Lørdag var jeg i Oslo, og handlet på Storo-sentret. Underveis skulle jeg ta ut kontanter, og gikk til nærmeste minibank.

Mens jeg holdt på med å finne fram bank-kortet, la jeg hanskene og to stk aviser litt høyt oppå selve minibanken. Etter litt plunder, glemte jeg i farten heile stasen der da jeg stressa videre.

Ikke lenge etter kom jeg på hva jeg hadde gjort, og gikk tilbake for å hente pjusket der jeg hadde lagt det. Da var alt borte. Jeg ble ergerlig, samtidig som jeg bantes over at noen så raskt hadde stukket av med mine ting.

- Sånn er det blitt, mumlet jeg irritert for meg sjøl.

Søndag sa datter mi at jeg i hvert fall burde ringe sentret dagen etter, for å høre om noen hadde funnet avisene og hanskene. Jeg trodde ikke det var bryet verdt, men var enig i at en telefon kosta lite. Mange gjøremål førte til at jeg først onsdag fikk tatt den telefonen, da egentlig uten håp om positivt resultat.

Men ei hyggelig jente tok telefonen, og så fort jeg fikk forklart og spurt om noen hadde levert inn småtteriet mitt som hittegods, svarte hun blidt og bekreftende at joda, et par svarte hansker og to aviser var blitt levert inn på lørdagen.

- Avisene har jeg kasta, sa hun, - for de var jo til lørdagen. Men hanskene er her fremdeles.

Positivt overraska ga episoden meg i tillegg en del tanker. Først at jeg egentlig så sikkert trodde at en tyv hadde vært på farten. Jeg måtte innrømme overfor meg sjøl at jeg var såpass sikker på det, at jeg i neste sekund – stadig til meg sjøl – rista på hodet over folks tjyvaktighet nå til dags.

Før i tida ville nok sjansen for en ærlig finner og innlevering vært atskillig større, filosoferte jeg. Der tok jeg altså fullstendig feil. I lørdagsrøsj og antakelig oppkava hastverk, hadde den ærlige finneren tatt seg tid til å plukke ned hansker og aviser og levere dem - til rette vedkommende, og på riktig sted i det travle sentret. Joda, en dame hadde kommet med sakene, sa den vennlige stemmen i telefonen. Hanskene kunne hentes på anvist sted.

Så egentlig er vi vel fremdeles både ærlige og etterrettelige når alt kommer til alt. De aller, aller fleste av oss. Heldigvis!

Vi lever etter Bibelens bud om at vi verken skal forgripe oss på nestens okse eller asen eller ektemake eller eiendeler. Sjøl om vi ellers overhodet ikke bruker Bibelen verken som rettesnor eller moral-påbud. Hvor mye dette betyr både faktisk og for humøret i det daglige, tenker ihvertfall jeg sjelden over. Og hvordan ville omgangen oss imellom ha arta seg, om vi bare hadde tura fram og tatt oss egoistisk til rette.

Uten det minste hensyn til verken naboer eller personer vi kan gå oss på eller skubbe borti, når vi stresser som værst eller farter som fortest. Vi kunne simpelthen både løpt uskyldige overende og kommet hjem med så vel ferske skrubbsår som fargerike blåmerker!

Tilbake til hanskene mine og den lykkelige gjenforeninga med dem. Jeg ville sikkert overlevd tapet. Men jeg ville ergra meg dobbelt: Både over det begrensa økonomiske utlegget og bebreidelse mot meg sjøl over at jeg kunne være så rotete og snarglemsk.

Begynner du å bli smått senil, Bjørn Nilsen, ville jeg kosta på meg. Men da jeg i gleden over gjenfunnet ville vite om sentret hadde navnet og telefonnummeret til finneren, så jeg ihvertfall kunne få ringt og sagt takk og pris, da fikk jeg til svar at dessverre, de hadde ingen av delene.

Sånn er det også blitt, for hvem gidder å spørre om nummer og navn for en slik bagatell. Dermed må jeg nøye meg med å fortelle den lille gladhistorien, og oversende takksigelsen gjennom herværende Øy-Pravda. Så er det selvfølgelig altfor mye forlangt at vedkommende finner, langt nede i Oslo-utkanten skal tilhøre den trofaste skaren kjernelesere av vår øyregions lokalavis.