De fleste har vel hørt Cornelis Vreeswijk synge om livet på feriekoloni:

Hejsan morsan, hejsan stabben!

Hӓ ӓr brev från ӓlsklingsgrabben

Vi har kul på kolonien

Vi bor 28 gangstergrabbar i en

Når en har hørt hele sangen, synes gangstergrabbar å gi en god beskrivelse av klientellet. De har et ganske bredt og avansert utvalg av aktiviteter fra terningspill via pillebruk av ukjent merke til at man »leker» skogbrann. Personalet kunne vel ikke ha mange alternative tilbud om jobb om de sa ja til disse.

Våran frøken er forsvunnen

Hon har drӓnkt sig uti brunnen

Fӧr en morgon blev hon galen

Fӧr vi slӓppte ut en huggorm i matsalen

Fӧrestånderen han har farit

Han blir aldrig va han varit

Fӧr polisen kom og tog hand

Om honom fӧrre veckan nӓr vi lekte skogsbrand

Siste verset viser at alt synes helt normalt

*)Honom ska dom operera

Ja, nu vet jag inge mera

Kram och kyss och hjӓrtligt tack sen

Men nu ska vi ut och brӓnna grannbaracken!

*)min bäste kompis Tage Han har en liten fickkniv inuti sin mage

Jeg har også vært på feriekoloni; Finsvik feriekoloni, Ekne. Det skjedde i 1952 eller 1953 da bror min og jeg samt noen andre gutter fra Østersundsgata fikk delta. Hvem som ordnet dette oppholdet, vet jeg ikke, men påmeldt ble vi og det var det. Foreldrene våre brukte sin styringsrett, og saken var avgjort uten at vi fikk delta i prosessen.

Feriekolonien ble etablert på Finsvik i 1911 da gården ble solgt til Komiteen for trengende skolebarns anbringelse på landet i sommerferiene for Trondheim by. Styret besto av representanter for arbeiderforeningen og lærerne i Trondheim. Hver sommer kom det 73 jenter som var der i 3 uker, og deretter 73 gutter i 3 uker. Finsvik feriekoloni eller kolonien var i virksomhet til 1966. Det var flere slike feriekolonier, men den på Ekne var vel lengst unna byen. En kilde hevder at oppholdet varte i 4 uker, men jeg husker ikke hvor lenge vi var der.

Vi møtte på kaia og dro derfra med båt fra Innherreds Aktie Dampskibsselskap med kurs for Finsvikhavn, i Nord-Trøndelag. Vi var antakelig noen av de siste «kolonistene» som dro med båt innover. Busser overtok transporten omtrent på denne tida.

Oppholdet besto av sport, friluftsliv, fisking, bading og innendørs aktiviteter når det regnet. De som var gode i idrett/sport fikk økt goodwill, men var du utstyrt med få eller ingen gener i idrettslig retning ble du kun en i massen. I motsetning til de svenske kolonistene var vi atskillig mindre oppfinnsomme i aktiviteter, men senger ble skrudd fra hverandre slik at når eieren jumpet opp i senga klappet den sammen til de øvriges store fryd. Eieren var ikke like blid, men gjorde sitt beste for å takle spøken. Andre streker var å fylle senga med tang og tare samt et utvalg småkrabber, og deretter å fryde seg når eieren krabbet opp i senga intetanende om farene som lurte under teppet.

Den verste oppgaven hver morgen var å tømme pissebøtta som sto i gangen utenfor sovesalen. Som oftest var det en av de mange fra massen som måtte balansere ned trappa med bøtta.

Det alvorligste som skjedde, skjedde ganske plutselig en dag i middagstida. Vi fikk servert potetball med sirup, noe som overhode ikke falt i smak; protestene haglet og deretter haglet det med potetball som for gjennom salen. Det ble erklært opprør og alle styrtet på dør. Vi sprang ikke langt, men vi samlet oss ved et sagbruk ikke langt unna. Plankestablene ble inntatt, og fienden kunne observeres fra toppen av stablene. Det skulle ikke bli enkelt å fjerne oss derfra. Ingen av sidene var interessert i noen fredsavtale. Vi de yngste syntes det hele var spennende, og reflekterte lite over eventuelle konsekvenser. Kvelden kom og det begynte å bli kjedelig på toppen av stablene. En del deserterte og innledet kontakt med fienden. Det ble dessuten litt guffent og så smått kalt på toppene. Opprøret begynte å miste oppslutning, så utpå natta var freden gjenopprettet. Vi yngste ble ikke særlig orientert om utviklingen, vi var for trøtte til å bry oss.

Ingen ble skadet, men en del potetball gikk med i opprøret, men det var ikke kolonistene særlig nedtrykt over. Om noen av de eldste elevene fikk noen form for straff, vet jeg ikke; men jeg kan ikke huske at vi ble servert potetball flere ganger under oppholdet.

Jeg har et minne fra oppholdet, et diplom for noe jeg hadde prestert på idrettsbanen. Jeg var kanskje litt bedre i sport likevel? Ved nærmere ettertanke: ikke særlig mye bedre.

God helg!