Jeg har alltid satt meg et nyttårsforsett, men i år ble det ikke noe. Av erfaring vet jeg at jeg ikke klarer å gjennomføre, og den skyldfølelsen vil jeg helst unngå. Det eneste forsettet jeg har klart å holde, er jeg dog særs stolt over. I 2011 lovet jeg nemlig å aldri spise grillpølse som var oppvarmet i mikrobølgeovn, og siden har jeg ikke gjort det. Nå kokes de heller i buljongvann til de blir på størrelse med ei falukorv. Da blir de mye saftigere.

Jeg har kunnet tillate meg å ha slike tåpelige nyttårsforsett, fordi jeg ikke har hatt stort verre ting å tenke på. At verden holder på å gå til spille, har jeg glatt oversett. Det er en teknikk jeg lærte meg etter mang en hvileløs natt som barn. Hvis jeg gjemte meg lenge nok under dyna med øynene lukket, så forsvant monstrene under senga til slutt. Teknikken fungerer fortsatt til nær sagt alt, bortsett fra regninger og forpliktelser.

På juleaften leste jeg 11 på gradestokken. I juni var gjennomsnittstemperaturen på 9,6. Det alene er sikkert ingen katastrofe, men jeg synes det begynner å bli mye vær for tiden. Og når det først skal være mye vær, så synes jeg været skal være skikkelig. 10-11 grader og oppholds holder liksom verken til å være sommer eller vinter. Ikke kan du gå i shorts, og ikke kan du gå i stillongs.

Alt dette været har fått meg til å innse alvoret, slik at jeg har bestemt meg for å bidra så godt jeg kan. Jeg har derfor gått til innkjøp av handleposer i tøy. Det ble kaldere med en gang jeg fikk de, og nå er det skikkelig mange minus ute – slik vinteren skal være. Men nå synes jeg det ble litt i kaldeste laget, så jeg vurderer å returnere noen av posene i håp om at det skal bli midlere.

Om det ikke er klima som tar knekken på oss, så har vi en annen brennhet kandidat som har sparket året i gang med god stil. På onsdag slapp Nord-Korea nemlig nyheten om at de visstnok hadde snekret i hop ei hydrogenbombe. For å være sikker på at de ikke tok feil, prøvde de den nedi en fjellhall. Resultatet var en heidundrende smell og et sabla til jordskjelv.

Derimot vet vi som har vettet i behold, at Kim Jong-un er en liten skøyer. Om man følger året på primstaven, vet man at det på onsdag var 13. dags jul. Hvilket betyr at dette er dagen hvor gjenferdene gir lyd fra seg. Og er det noe Nord-Korea helt sikkert har masse av, så er det hvileløse sjeler.

Det er i hvert fall en teori jeg skulle ønske var sann. For alternativet er en sinna liten diktator som har fått seg hydrogenbombe til jul, og det kan umulig være en god start på året for resten av oss.

Og skulle det være slik at hydrogenbomba til Korea-Kim teppelegger hele vesten og får myra til å lyse grønt igjen, så tenker jeg at det gjelder å ikke svartmale. Selv om at radioaktiviteten og strålingsfaren kanskje vil bli litt i overkant, vil det helt klart skje noe med klima. Det kan jo fort bety masse godvær og sydentemperatur.

Verst tenkelig scenario ville være at strålingen omvandlet alle grillpølser til tørre mikropølser – som jo var det eneste nyttårsforsettet jeg har klamra stoltheten min til.

I beste fall blir ikke 2016 stort mer enn en fortsettelse av 2015. Og sånn rent visuelt er dette årssikte det beste av de alle. Innen vi får det nye året i fingerspissene, er det lett å klusse over ei femme slik at det blir en sekser.

- Godt nytt år (tror jeg).