Krister Olsen i "Fra sidelinja", for anledningen i kledelig konfirmasjonsdress fra den gang da:

Knelende, i lyseblå skjorte, snøhvit dress og nyvaskede Adidas tennissokker, fikk jeg sokneprest Thoresens hånd på hodet. Han sa nok noen Pauli ord også, men jeg må innrømme at de gikk meg litt hus forbi, den gangen. Det var en bønn for konfirmanten, og jeg velger å tro at den kanskje til og med har hjulpet meg dit jeg er i dag.

Alle var så gladstemte den dagen jeg gikk for presten. Vi var fortsatt yre og ekstatiske etter at Bobbysocks hadde vunnet Eurovision Song Contest kvelden før. Det var første gang Norge vant eurovisjonens store melodikonkurranse, 25 år etter at vi debuterte. Ingen ting var større enn ”Grand Prix”, den gangen. Og så åtte tolvere da! For oss nordmenn var det på linje med månelandingen. Et Guds under. Rolv Løvland var med ett blitt hele Norges superhelt. Sammen med Bobbysocks-jentene, selvsagt.

Så, mens presten stemte i under konfirmasjonsgudstjenesten med ”No livnar det i lundar”, var det ”La det swinge” som runget i alles hoder. Og da presten snakket om Gud og den hellige ånd, flimret Løvland forbi. Sorry, men sånn var det.

Jo, den første mai-helga i 1985 ble ei særdeles begivenhetsrik helg for nasjonen. Selv ble jeg konfirmert og knipset til voksen. Norge ble konfirmert som Grand Prix-nasjon.

For et par uker sider ble min eldste sønn konfirmert, i en langt finere dress enn jeg hadde. Begivenheten brakte fram noen minner fra den-gang-da. Vi var bare seks konfirmanter i Fillan-kirka den søndagen for tretti år siden. Alle gutter i ulik lengde. Vi spilte på samme fotballaget, i samme skolekorps og mer eller mindre i det samme rockebandet.

Vi konfirmerte oss av selvfølgelighet. Det var ikke noe alternativ. I alle fall var det ingen som nevnte andre muligheter. Alle konfirmerte seg på Hitra. I kirka. I byen – har jeg lært siden – hadde de borgerlig konfirmasjon. En seremoni som ikke hadde noe med Den norske kirke å gjøre. Tror ikke det var kommet til Hitra i 1985. Husk, dette var lenge før tunnelen.

Å konfirmere seg borgerlig i et samfunn som Hitra, var nok ikke bare-bare for 30-40-50 år siden. Kirka sto sterkt, og i vår besteforeldregenerasjon fnyste man gjerne til humanetikernes frekke vri.

Fortsatt blir de aller fleste konfirmert i kirka, men den borgerlige konfirmasjonen – eller humanistiske som den nå heter – har vunnet terreng. Stadig flere velger å ha sin voksen-seremoni utenfor kirka. Eurovison Song Contest går den andre veien. Her blir stadig flere med, og det er blitt så mange deltakere at det nesten er litt langdrygt. Tyggegummipop er jo koselig det, men det blir kanskje vel mye på én kveld. Likevel setter vi fram potetgullskåla og skrur opp tv-volumet mer enn vanlig. Sånn har det alltid vært.

Jo, jeg minnes konfirmasjonen i 1985 som en stor dag. Hele familien var samlet til fest, og det var jo ganske så ålreit å være midtpunkt. Besteforeldre, tanter og onkler hadde vært i Bøndernes Bank og gjort romslige uttak, som kom konfirmanten til gode. Stilige gratulasjonskort med flotte og velmenende dikt, får ha meg unnskyldt. Det var det som lå inni kortet som fanget all interesse. Seddelteller Olsen følte for første gang at alle matematikk-timene kom til nytte.

Jeg fikk akkurat nok til et lite sølvfarget Pioneer stereoanlegg, som jeg hadde drømt om ei stund, med både plate- og kassettspiller. Her fikk kassetten med alle Grand Prix-låtene fra den norske finalen i 1985, snurret seg svimmel. ”Ring ring ring” med Pastel. ”Gammel drøm” med Bjørn Eidsvåg. ”Karma” med Anita Skorgan. Nevner i fleng. Vi hadde vunnet den internasjonale finalen uansett hva vi hadde sendt til Gøteborg det året. Så gode var vi!

Årets konfirmasjoner er over. Nå gjennomføres de før eurovisjonens sangkonkurranse, slik at folket kan konsentrere seg om salmene i kirka. Snart ringes Eurovision Song Contest 2015 inn. Men ingen ting blir som det var i uskyldige 1985. ”A monster like me” er en ok sang, men den swinger ikke like godt som ”La det swinge”. Løvland er fortsatt helten min.