Etter tretten år som prest på Frøya takker Wiebke Hummelgård for seg og flytter til Trondheim og et nytt kall som kappelan i Ranheim og Charlottenlund menighet. Med seg i bagasjen har hun minner om storm og stille, både reint konkret og i livet.
Hun vokste opp så langt fra havet som det er mulig å komme i Europa, i Sør-Tyskland, i grenseområdet til Sveits og Frankrike. Omgitt av skog, fjell og vinranker lå det knapt i korta at hun skulle ferdes i embeds medfør øyimellom på Trøndelagskysten.
Men da hun kom til Frøya en iskald vinterdag i 2001 hadde hun alt sterke bånd til Norge. Som ung jente med utferdstrang kom hun via en lokal prest borti en organisasjon som jobbet for å bøte på skadene Tyskland hadde påført andre land under krigen. Blant prosjektene organisasjonen hadde var Lundheim Folkehøyskole ved Moi i Rogaland. Der kom hun til å tilbringe halvannet år, og jobbet med blant annet pleie og aktivisering av funksjonshemmede elever som utgjorde 70 % av elevmassen.
Språket kom så smått på plass, og Wiebke fant seg fort til rette i det norske samfunnet.
HER HAR VI SAMLET FLERE HISTORIER OM STOLTE ØYVÆRINGER
– Skolesystemet her var en befrielse i motsetning til det tyske. Hjemme var prestasjonspresset stort og det ble stilt harde krav til elevene om å forbedre karakteren hele tiden. I Norge gikk ting roligere for seg, forteller hun.
Presteutdanning og flytting til Norge for godt
Tilbake i Tyskland begynte hun prestestudiet ved universitetet i Heidelberg. Underveis traff hun en nordmann som skulle bli hennes første mann og far til to barn etter hvert. Da Kjell Rune fikk jobb som bioingeniør på Rikshospitalet flytta paret til Oslo og Wiebke tok praktikum på Menighetsfakultetet og hadde praksis i Fossum menighet.
Så ble det lyst ut stilling som kappelan i Frøya menighet og det store spranget ble tatt. Familien satte seg i bilen og reiste oppover for å se på forholdene. Etter vurdering fram og tilbake ble det til at hun søkte og fikk jobben. Også Kjell Rune fikk seg jobb som lærervikar og diakon, så brikkene falt så smått på plass etter hvert. Men ikke alt var fryd og glede.
Soknepresten skeptisk
Kjell Gunnar Klock som var sokneprest da Wiebke ble ansatt la ikke skjul på at han fant det vanskelig å få en kvinnelig kollega.
– Også prosten sleit med dette, og han nekta å være til stede da jeg ble ordinert, forteller Wiebke.
– Da jeg gjennomførte min første nattverd ville ikke Klock ta i mot. Han var med på velsignelsen, men sakramentene kunne han av prinsipielle grunner ikke ta i mot fra en kvinnelig prest, sier soknepresten tenksomt.
Men om det skurra innad i kirken var mottagelsen fra menighetene varm og åpen.
– Alle ønska meg velkommen, kom bort til meg og spurte om jeg trivdes og om jeg kom til å bli, minnes hun og legger til at selv om soknepresten ikke likte kvinnelige prester så fungerte samarbeidet bra dem imellom.
– Han var hard i sine prinsipper, men alltid grei mot meg, godtok at jeg var prest selv om han ikke likte det.
Samlivsbruddet
Den første tiden brukte den nye kappelanen til å gjøre seg kjent med menighetene, forholdene og folket på øyene. Litt språkproblemer var det riktig nok i starten, men det gikk seg til etter som tiden gikk. Wiebke skryter fælt av frøyværingene, som hun oppfatter som åpne, ærlige og inkluderende.
Og det skulle komme godt med da det plutselig oppsto ei krise i livet hennes. Mens hun gikk gravid med barn nummer to tok samlivet og ekteskapet med Kjell Rune slutt. Det gjorde det nok ikke lettere at hans nye dame også var tilknyttet kirkekontoret. Forlatt og knust som menneske ble hun hegnet om av menighetens medlemmer.
– Jeg fikk utrulig mye omsorg, varme og støtte av alle rundt meg, sier hun. Jeg veit at det var mange som ba for meg i denne tiden, og det støtta meg virkelig. Koblingen av ord, bønn og konkrete handlinger ga meg styrke til å fortsette som prest i 80 % stilling samtidig som jeg var blitt alenemor til to barn. Jula 2004 opplevde vi å finne gaver på døra, ting som viste at folk tenkte på meg og støtta meg.
Ei rik tid
Smått om sen gikk livet seg til igjen. Det har en egen evne til det, selv om det av og til ser svart ut.
– Dette har vært hjemmet mitt i tretten år, og jeg føler virkelig at jeg har hørt hjemme her. Det har vært en god og rik tid. Jeg har med meg mange livsfortellinger, fortellinger om kjærlighet og død, gode og vanskelige om hverandre. Det er et sterkt og gjensidig tillittsforhold mellom meg og folk rundt meg, filosoferer Wiebke.
– Jeg har fått rom og plass til å vokse som menneske og prest. Jeg har nok blitt litt ”hardere” med åra, er redd for at hvis vi blir for ”snille” vil kirken miste mye av sitt innhold. Jeg gir nok folk litt mer grovbrød nå, og ikke så mye sukkerglasur som jeg gjorde før, og jeg føler helt klart at jeg får respekt for det, sier hun.
Egentlig har hun lyst til å arrangere en stor avskjedsfest, men det blir det ikke tid til. I løpet av tretten år samler det seg opp mye og mangt som skal pakkes med på lasset, og alle løse tråder på kontoret må samles og knytes fast før flyttebilen stuper ned i tunellen. Og i Trondheim venter den nye mannen i Wiebkes liv, den dirrekte årsaken til flyttingen.
Ny mann og ny jobb
Alt i 2007 traff hun sin neste mann, en svensk prest og kulturmenneske som heter Esbjørn.
– Det tok litt tid å innlede et nytt forhold, og det var først etter en tre års tid at jeg forsto at dette var mer enn vennskap. 20. oktober i 2012 tok vi skrittet fullt ut og gifta oss i Sletta i et bitte lite og beskjedent bryllup. Enten måtte vi kline til med et storbryllup eller holde det på et minimum, og slik det var for oss da passa det best å gjøre det stille og rolig, minnes presten.
Og siden Esbjørn er sokneprest i Bratsberg og bor på Nardo har det blitt mye pendling de siste to åra. – Vi kunne ikke fortsette på dette viset, så det har ligget korta at jeg kom til å flytte til byen når jeg fikk meg jobb. Det var kanskje på tide å flytte litt på seg også, etter tretten år var jeg såpass fastgrodd at jeg virkelig måtte røskes opp med rota. Hadde vi ikke gifta oss hadde jeg nok blitt boende lenge.
Ikke med lett hjerte
Og det hadde nok både Wiebke og Frøya levd godt med, for det er ikke med lett hjerte hun reiser.
– Jeg kommer helt sikkert til å savne folkene her ute resten av livet, slår hun fast med et smil.
– Jeg er usikker på hvordan det blir å jobbe i en stor bymenighet. Tviler på om nærheten til folka blir den samme som her ute. Jeg kjenner folk så godt nå at jeg kan si at hver øy og hver grend har sin særegenhet. En bydel i sterk vekst vil nok helt sikkert te seg annerledes.
Så får tiden vise om Wiebke slår like god rot i sin nye tilværelse.
– Jeg vil helt sikkert komme utover på besøk, håper jeg får mange invitasjoner, for jeg trenger gjerne et spark bak, ler hun mens hun iler av gårde for å legge siste hånd på flytteprosessen. Så gjenstår bare et lykke til, og takk for trivelig samvær i tretten år.