47 år er gått siden dette bildet ble tatt av Fillan skolekorps: 1. rekke t.v.: Marit Sæther, Solfrid Sundli, Heidi Olsen, Kjellrun Klingenberg, Bente Olsen, Britt Eli Sveen, Harry Håvik, Alfrida Fuglem, Astri Mellemsæther, Randi Schanche og Harriet Mellemsæther.

2. rekke f.v.: Torill Eide, May Britt Postholm, Heidi Jensen, Sven Amund Fjeldvær, Anne Ruth Sørensen, Nina Ottesen, Kanutte Stien, Brit Sæther, Haldis Einvik, Mary Ann Øyen, Randi Hoff, Torill Fjeldvær, Greta Lian, Janne Landhaug og Geir Bjørstad.

3. rekke f.v.: Halvar Sæther, Are Sekkelsten, Håvard Jensen, Anton Fjeldvær, Frank Husnes, Svein Hassel, Atle Biørnstad, Willy Engvik, Arne Schei, Mariann Landhaug, Knut Kvernberg, Reidun Hassel, Hanna Mellemsæther og Knut Landhaug.

I dag er det dessverre ingen aktivitet i Fillan skolekorps.

Det som skulle være en prøveperiode,

ble til 10–12 år med korpsarbeid

Fillan skolekorps så dagens lys i 1968 da Eirik Sekkelsten startet det hele. Han ble også den første dirigenten.

Elever på 8. og 9. trinn ble rekruttert til korpset. Det viste seg snart at instruktører til å lære opp ungene på de forskjellige instrumentene var mangelvare.

Sekkelsten fant ut at han selv hadde satt i gang karusellen – og forpliktet kommune og enkeltpersoner økonomisk. Da var det ikke annet å gjøre enn selv å ta på seg instruksjonen av enkeltinstrumenter.

Da Sekkelsten etter et par år senere forlot Hitra, tok Helge Nilsberg over korpset. Det som skulle være en prøveperiode, ble til 10–12 år med korpsarbeid!

I forbindelse med korpsets 20-årsjubileum i 1988, ble det laget et eget jubileumstidsskrift. Her ga Helge Nilsberg et lite tilbakeblikk på sine mange år som korpsleder.

Vi siterer:

“Da jeg i 1969 begynte som rektor her i Fillan, var jeg bestemt på å trekke meg ut av dirigentvirksomheten. De 3–4 årene som jeg hadde hatt Barman skolekorps, fikk være nok. Men så forlot Eirik Sekkelsten Hitra, og korpset ved min egen skole sto plutselig uten dirigent. Da jeg ble spurt om å overta, var det derfor ikke så lett å si nei. Jeg lovte å prøve, og prøveperioden ble fort til 10–12 år.

Det var en fin liten bukett av ivrige unge musikere som tok imot meg. Men jeg husker at jeg var skeptisk til treblåserne som jeg følte at jeg ikke kunne hjelpe stort til å begynne med. Sekkelsten var jo spesialist på klarinetten hvor jeg hadde problemer med grepstabellen. Men siden vi hadde så mange gode treblåsere, måtte vi gjøre det beste ut av det, så vi utvidet like godt til full janitsjarbesetning med både saksofoner, bass og altklarinett og fløyter. Og etter at vi oppdaget at en del store bykorps pranget seg med store susafoner, ville ikke vi være dårligere heller. Vi kjøpte inn 3 stykker.

Det ble derfor mange store og tunge økonomiske løft for foreldrene opp gjennom åra. Men de sto på, og til slutt var vi over 60 medlemmer i korpset. Jeg tror vi var 66 på det meste.

Jeg har plukket fram en plastpose med en hel drøss stevnemedaljer til støtte gjennom dette mimreskriftet.

På den første står det Nidarvoll 1972. Vi ble invitert til å være gjestekorps, og vi var veldig spente på debuten. Dess nærmere byen vi kom, dess stillere ble det i bussen. Men det gikk heldigvis bra med både oppmarsjene og særnummeret “Ambition”.

Selvtilliten ble styrket, og siden var vi på stevner hvert år. I Klæbu et år syntes vi at vi var så bra at vi smelte til med “Alte Kameraden” som oppmarsj på stevnearenaen.

Men jeg må vel prøve å begrense meg til en del av høydepunktene som det etter hvert ble mange av:

Et besøk av Stange skolekorps førte til gjenvisitt som gjestekorps på Hedmark musikkrets sitt stevne på Stange og Oslo-tur med konsert i selveste Frognerparken.

Men der var vel Danmarksturen i 1980 som ble den største opplevelsen. Vi startet med musikkstevne i Tydal og fortsatte sørover Østerdalen. Vi hadde god tid til ferja Oslo-Frederikshavn, og bussjåføren, han Ovesen, ville gjerne vise oss Jutulhogget. Der fant han ingen snuplass, så han fortsatte like godt over fjellet fra Alvdal ti1 Rendalen.

I de bratte utforkjøringene var det bare så vidt vi kom oss rundt svingene med den store bussen, så det var nære på at vi hadde kjørt oss fast og mistet hele turen.

Men resten gikk veldig greit. I Åbenrå ble vi svært godt mottatt av både dansker og nordmenn. Dr. Hartmann og kona spanderte bl.a. en helaften på oss hjemme hos seg etter at de oppdaget oss på oppmarsj og spill i gågata en dag. Han var sønn til den tidligere politimesteren vår, og siden de har landsted på Vedø, ble de selvsagt overrasket over å få se Hitra-navnet på fanen vår.

Ellers fikk vi med oss både Legoland, Løveparken, bading på Rømø, samt også en tur innom Tyskland for dem som hadde pass.

På returen var vi innom København og Tivoli, og alle husker sikkert råkjøringa gjennom gatene om morgenen for å rekke ferja. Det holdt så vidt.

Det største krafttaket korpset gjorde i en perioden jeg var med, var å arrangere musikkstevnet i 1981, men det kan Jonas WilImann fortelle mest om. Han var sjef for dette arrangementet og gjorde en kjempejobb. Det ble et svært vellykket stevne som det snakkes om fortsatt.

Ellers må jeg få nevne Daniel Danielsen. En bedre håndlanger, rådgiver, regnskapsfører og administrator for et korps går det ikke an å få. Han tok bestandig de tyngste løftene for oss.

Jeg fant det fornuftig å slutte som dirigent etter dette stevnet – slutte mens leken var god og la friskere krefter få slippe til.

Nå har jeg bare betraktet korpset fra sidelinjen noen år.

Jeg synes dagens korps har så mye godt i seg at det fortjener både større rekruttering og oppslutning fra alle. Det går fortsatt an å spille både horn og håndball. Begge deler er utviklende, hver på sin måte. Alle foreldre burde innse dette og hjelpe til med motivasjon hos barna”, skrev Helge Nilsberg i jubileumstidsskriftet fra 1988.