Navnet Lindammen (gnr. 39 Ulvvågen på Hitra) forteller om arbeidet med å skaffe tauverk og klær på kroppen i eldre tid. I nyere tid ble Lindammen utgrøftet, dyrket og isådd, men var fortsatt synlig som ei fuktig dolp i jordet.

Linvollen (gnr. 34 Gryta, Hitra) kan også være et minne om det samme, selv om dette navnet i dag er knyttet til ei skogstrekning.

I Snillfjord kommune finnes navn som Lintjønneset (på Fugløya) og Linmoen (i Snillfjorden), som også bør undersøkes i denne sammenhengen.

Lin er en ettårig nytteplante, dyrket i mer enn 10 000 år. De gamle nordmenn kjente til lin allerede i bronsealderen (ca. 1800-500 f.Kr.), og vanlig ble den i jernalderen (ca. 500 f.Kr.-1030 e.Kr.).

Plantedelene kunne brukes til så mangt: tauverk og tekstil, linolje, medisin (mot fordøyelsesplager), og også i fruktbarhetsritual. I Norge sank behovet for lin i takt med importen av amerikansk bomull, som tok til på 1800-tallet.

Interessen for lindyrking har likevel tatt seg opp igjen, her i landet som i resten av Europa. Mange ønsker å ta vare på tradisjonen, som et kulturminne. Det arbeides også med å finne bruksområder der lin er bedre egnet enn f.eks. bomull.

Linplantene rykkes opp med rota under høstinga, for å få lengst mulig fibrer. Plantene buntes og tørkes på staur eller hesje. Frøene rispes eller plukkes av. Etter innhøsting, tørking og risping ble linplantene vassrøytet (lagt i bløyt i kjelder, vatn og tjern, jf. Lindammen), eller vollrøytet (spredt utover linåkeren i tynne lag etter rykkinga, jf. Linvollen?).

Gjennom røytinga frigjøres fibrene fra planten. Deretter tørkes linet godt, før videre beredning.