På vei hjem til Hemnskjela fra Kristiansund pr hurtigbåt forleden, slår det meg at jeg aldri har skrevet et positivt ord om Kystekspressen. Da er det høyst på tide! Denne praktiske lynforbindelsen sjøveien mellom Baillsund og Trondhjæm fortjener absolutt hederlig omtale. Her kommer en liten lovprisning.

Først et betimelig spørsmål til alle i kongeriket: Hva er Norge i et nøtteskall? Altså på kartet? Jo, en langstrakt og mager knoke av en kyst fra nord, med ei feit skinke hengt på lengst i sør i form av et kjøttfullt og fett Sør- og Øst-Norge.

Der er grønne gressganger mer enn vi træng tå alt for på rimelig vis å overlev - vi som eksistere fra knekken ved Trondheims-fjorden og videre heilt nord. Dørgende og sprikende full av fjorder, øyer og skjær er denne kysten vår; et virvar til å rote seg bort i eller gå seg opp på. Om en altså ikke er lokalkjent eller rett og slett driver i transportbransjen. Som Kystekspressen vitterlig gjør!

Dessverre er de fleste av oss etter hvert blitt reine landkrabber. Vi som til og med har navnet på steinreisa vår etter at vi fann nordvegen! Vi som før rak og rodde langs land og leier, eller i beste fall segla og etter hvert putra i tre- og plastbåta langs gråstein-gnuret. Asfalt og veier vil vi nå ha tørre på plassa og overalt.

Bil eller buss vil vi humpe og skrangle oss fram i, langs disse smale og ofte utsprengte og dårlig vedlikeholdte løypene - ofte så svingete og uoversiktlige at vi ikke ser fra det ene øyet over til det andre. En skam er det, og Gud veit hvorfor det er blitt sånn Men et faktum er det.

Inntil det altså slår meg – sjølsagt om bord i Kystekspressen – at på noen strek-ninger holdes faktisk fremdeles sjømannskap og manøvreringsevne i hevd. Slik at vi sivilister kan sitte i ro og mak og se ut på sjøen og bølgene, mens et kyndig mannskap holder oss tørt og behagelig i rute.

Mens vi kan kjøpe et pappkrus kaffe (med gratis påfyll) og ei nysmurt svele fra Trude Ness i kiosken. I trygge hender er vi, fordi Arve skipper Svenning er fra Stokkøya og høyst lokalkjent, mens Trude er gift, har små unger og har stått om bord i elleve år allerede. Og trives! Hun er organisert i Sjømannsforbundet og kaller seg i fullt alvor for uthaugsing når jeg spør henne hvor hun er fra.

Kystekspressen går stort sett inna-skjærs det meste av veien. Men innimellom møter den åpent hav, og kan ikke heilt slippe unna uvær og elendigheit, nei langt derifra. Sjøl husker jeg fremdeles oppslag i herværende lokale Øy-Pravda om innslått frontrute og full rulle bare få år bakover i tida. Det var riktignok en båt med lavere front, men været kan skifte før vi får snudd oss, får jeg vite. –

- Vi kom fra tur rett før stormen Ivar seinest den 13. desember 2013, forteller de.

- Akkurat da vi hadde fortøyd, slapp helvete skikkelig laus. Det small til på sekunder, men vi lå heldigvis trygt, så . . .! - Og vi tar skikkelig hensyn til passasjerene våre, forsikrer kaptein Arve med mannskap.

Det trur jeg dem på, mens vi kruser på flatt hav mot Sandstad, der jeg skal av. Ellers ligger de natta over på Ørlandet, nærmere bestemt Brekstad. Ikke så rart, for de røper at strekninga Brekstad – Trondheim er mest trafikkert, og at flest passasjerer går til og fra nettopp på Brek-stad.

Mens Sandstad kommer deretter. Den totale trafikken har økt litt i det siste, så de nå frakter om lag 1000 passasjerer pr dag! Tyrhaug og Terningen heter de to katamaranene som nå holderr hovedruta, oppkalt etter hvert sitt lokale fyr. Begge er bygd av karbonfiber, som gjør dem lettest mulig, samtidig som de påstått blir strukturelt sterkere. Interessant nok er gamle Ladejarl, nå reservefartøy, tyngre fordi den er bygd av aluminium (!).

Ikke ofte tvinger været dem til å innstille, men kritikk får de øyeblikkelig, om de blir sett liggende i ro inne i Trondheim, hvor det kan være smult, sjøl om havet står i råkk og fåkk ute langs løypa. Men ellers er forholdet til passasjerene det aller beste. Dermed kan vi som bruker ekspressen, forene oss i et skikkelig hurra nå etter 17. mai – og håpe den fortsatt vil frakte og bestå!