Krister Olsen

La du dem fra deg, var det sannelig ikke lett å finne dem igjen. De kunne være hvor som helst. Så små var de. Så små at de kunne følge klærne inn i vaskemaskina hvis du ikke var konsentrert når du sorterte skittentøyet. Med fingre og tær så marginale at vi var redd de skulle knekke, hvis vi berørte dem for hardt. Og så skjønne som de var. Med smil og blikk som kunne smeltet all verdens isbreer i løpet av nanosekunder. Søte og nydelige som sukrede jordbær.

Nå nærmer de seg takbjelkene i en fryktelig fart. De har skonummer 42 og 44. Og når de setter ned foten og protesterer på velmenende foreldrevedtak, buldrer det i hele huset. Nå har det som var lyse, pipende lydpotter, blitt avløst av grove, harde baryton-stemmer. Og mens de tidligere var lette å overbevise, er de ikke enige i noen ting lenger. Nå har de fått egne meninger.

Jeg visste jo at søtheten ville avta etter hvert. Det har jeg sett skje med meg selv. Men jeg var ikke forberedt på at det skulle skje så fort. Det er da ikke så lenge siden de krøp og tasset rundt og gjorde eller sa morsomme ting. Og vi lo, klappet dem på hodene og tok bilder og filmer av dem. Det var sånn det skulle være. Lenge.

Små og hendige å ha med seg, var de også. Følte nesten at de var en del av håndbagasjen. Nå bærer de sin egen bagasje. Sine egne pass. Sine egne deodoranter. Sine egne barbersaker. De trenger eget hotellrom, og vil helst ikke dele rom heller lenger. Og de kan ikke være snikpassasjerer på frokostbuffeten. Før spiste de så lite at restaurantene ikke så seg bryet å kreve betaling for dem. Nå gafler de i seg som om verden var i ferd med å gå tom for mat.

Frekke kan de være også. Kvasse som vinkelslipere. Hvem trodde vel - da de lå i voksiposen og suttet på en smukk - at de skulle bli sånn?

Det var også lettere å tilgi dem da de var små og søte. Når de veltet glasset og klasket flathånda i den spilte melka. Når de rev ned alle bøkene fra nederste nivå i bokhylla. Når de gulpet eder og galle ut over finskjortene våre. Når de satte tusjen mot tapeten og dro den bortover veggen. Eller når de fikk tak i en musikkassett og tok til å dra ut det sorte magnetbåndet. Vi tilga dem alt. Vi syntes til og med at det var litt artig og sjarmerende. “Din søte, lille rakker”. Kjenner at det er langt vanskeligere å se gjennom fingrene og gi benådning i dag.

Mon tro om mine foreldre har gjort seg de samme tankene? Hvor ble det av den nydelige lille, sjarmerende guttungen som lå på gulvet og gurglet? Den lille engelen som lespet så søtt og sang som en liten prest. Hvordan endte han opp som den han er i dag? Vokst ut av sine proporsjoner. Og med egne, sære meninger og sine mange rare karaktertrekk. Hva skjedde egentlig? Forhåpentlig har de forsonet seg med alt dette nå.

Jeg har ikke forsonet meg helt ennå, med mine egne barn. Gullungene som nå tar sine utviklingssprang i sjumilsstøvler. De satt jo på fanget mitt for ikke lenge siden. Jeg hadde dem da nettopp i armkroken.

Hvor ble det egentlig av kidsa? Snart flytter de vel hjemmefra også. Og lar sine gamle far i stikken. Huff! Får vel kjappe meg å gi dem ti års husarrest mens jeg ennå sitter i lederstolen. Så blir de i alle fall her ei stund til..