- Du er ikke redd for vakthunden vi har?
Åse Kristiansen spør i det hun åpner inngangsdøra, og Albin kommer springende fram. Heldigvis er det nesten alltid slikt det er. De minste hundene bjeffer høyest. Og Albin, som er en tibetansk spaniel, er like rolig som en munk fra samme land. Etter han har fått hilst med et hopp på de som kommer inn døra.
- Vi har han bare på låns, men Albin er en kjempeflott hund, forteller Åse, før de begge synker ned i godstolen og roen senker seg. Albin ser nesten ut som han drømmer seg bort i fanget til Åse.
[M2:RIGHT][M3:RIGHT]
Malte sykler og hengte dem opp
Som leder i Flatval grendalag, er Åse godt kjent med det som foregår i lokalsamfunnet.
- Vi hadde dugnad på å male veggene i grendahuset tidligere, etter at vi fikk satt inn en ny vegg. Det var kjempeflott at så mange hjalp til. Det er også viktig å presisere at grendahuset er åpent for alle som vil bruke det. Det er ikke kun vårt, som noen kanskje tror, sier hun.
- Ellers har vi hatt mye å gjøre i løpet av året med cafe`n som er åpen på søndager. Der får man kjøpt seg en vaffelplate eller to. Og rundt om samles det mange unge som spiller ballspill jeg ikke vet navnet på en gang, hehe.
- Vi var også aktive under Tour de Frøya hvor vi hang opp malte sykler på lyktestolpene, så folk skulle få seg litt av et syn da de kom hit. Straks er det andeløp også. Det er en del unge med som er meget kreative, gliser lederen.
- Andeløp? Er det ekte ender du mener?
[M5][M6:RIGHT]
- Seilte på isflak
Åse tilbyr meg en tur ned til kaia på Havnevågen, så jeg får se hva som skjer der. Kanskje det dukker opp noen ender der også?
Vi kommer fram og et par personer oppholder seg ved en fiskebåt.
- Hei, hvordan går det med dere?
Åse får seg noen gode klemmer og jeg lurer på hvem de to herrene er.
- Vidar Sørensen, svarer den yngste av dem og strekker fram hånden.
- Jeg er Hans Kristian, med samme etternavn, forteller den eldste.
- Er det bindestrek mellom Hans og Kristian?
Jeg stiller meg klar med notatblokka for å sette en strek mellom svaret.
- Jeg tror ikke det. Jeg har i hvert fall ikke brukt det, humrer han i retur.
- Har dere noen spennende historier å fortelle herfra?
- Tja, vi pleide jo å seile rundt på isflakene innerst ved fjorden her. Ved hjelp av stokker fikk vi navigert rundt med flakene. Da fikk de voksne fort hjertet i halsen.
Tommelen til Vidar går i retning av faren.
- Hvordan reagerte du da Hans Kristian?
- Vel, vi var nok ute noen ganger og ville ha dem på land. Uten hell. Men vi kunne forstå dem også. Vi gjorde jo det samme selv. Og da var det våre foreldre som var bekymret på land, ler han.
- Hvordan gikk det med dere da, Vidar?
- Noen ble nok litt bløte noen ganger, men det var heldigvis ikke noe mer enn det, tenker han tilbake fornøyd.
50 år til Lofoten?
Både far og sønn deler fascinasjonen for vann og det som fins der på flere måter. De er nemlig fiskere. Altså var ikke isflakseilingen bare lek og moro. Båten ”Fram” som han bruker nå, har Vidar hatt siden 2007.
- Å være fisker er jo en utdøende rase. De som vil overleve må jobbe knallhardt hele tiden, beskriver Vidar.
Som en del av vintersesongen drar han derfor til Lofoten og blir borte fra familien sin i flere måneder.
- Det er ikke så gøy og er nok det verste med yrket, innrømmer Vidar.
- Heldigvis har vi Skype om bord, så jeg får sett og snakket med dem gjennom PC-en flere ganger i uka. Det hjelper jo på. Når pappa var borte, fikk vi kun pratet en gang i uka kanskje.
- Jeg regner med det kanskje ikke var Skype på den tiden?
- Nei, hvis vi var heldig fikk vi pratet med han over telefon en gang i uka, svarer Vidar.
Tidligere har begge to tatt turen til Lofoten. Følger Hans Kristian med denne gangen også, blir det femtiende gang han er med en fiskebåt til Lofoten.
- Jeg er litt usikker enda om jeg skal være med, men det hadde jo vært gøy å avslutte med et jubileumsår, forteller den eldste av dem med et lurt smil.
[M8][M9]
- Renner etter kailler
Vi setter oss inn i bilen igjen og Åse forteller at hennes mann Knut også var fisker i sine yngre dager.
- Du vet de mannfolka stikker jo alltid av når det er bruk for dem, spøker hun, om å passe på barna når mannen var ute til sjøs.
- Det gikk helt fint. Jeg fikk hjelp av hans familie og mange andre.
Åse bodde egentlig på Hitra, men fant kjærligheten på Frøya.
- Sånn går det når man renner rundt etter kailler vet du. Jeg er vel en av mange som har funnet kjærligheten et annet sted enn hvor jeg bodde i øyregionen og så flyttet. Men det er en kjempeflott plass her, hvor man blir fort kjent, skryter Åse om Flatval.
[M1:RIGHT]
- En flott samlingsplass
Senere på kvelden er jeg på besøk i Hammarvika, der Hans Ulrik Hammer og Halgeir Arild Hammer, sitter klar og venter i sofaen.
- Værsågod sitt. Kona er borte, så jeg har klart å kjøpe disse helt selv, sier Hans Ulrik og setter sitronkakene med fargesprakende strø på bordet.
- Vil du ha litt kaffe også?
- Neida, jeg får vente til jeg blitt litt eldre og gråere i håret.
De to gliser litt og tar seg noen slurker med velfortjent svart gull (som noen kaller det).
Foruten kakene og kaffen, er det mange bøker om Hammerviks historie som ligger som en grunnmur på bordoverflaten.
- Det ble jo bygd både et kristelig forsamlingshus som het Fredtun og et mer frilynt ungdomshus kalt Svanheim. Det er der grendalaget til Flatval holder til i dag, forteller Hans Ulrik.
- Jeg husker jeg var på en del juletrefester på Fredtun. Det var en flott samlingsplass, men det er greit at plassen blir brukt til noe annet nå, fordi vi har fremdeles Svanheim stående, mener Halgeir om bygget som ble jevnet med jorden for rundt et år siden.
Nå er det Nabeita oppvektsenter som bruker områdene for å gi barn undervisning og lek.
- Mindre sauer her nå
- Det er jo klart at det er mye som har endret seg siden vi vokste opp her. Antall butikker har gått ned, som mange andre steder. Jeg husker det var et eget smørlag hvor det ble samlet inn smør fra hele Frøya, men slike greier er borte nå, fortsetter Halgeir.
- Det er langt færre som driver med gårsdrift nå. Da blir det naturlig nok mindre sauer og kyr. Ser man på gamle bilder kontra de vi har i dag, oppdager en raskt at det er langt grønnere og mer skog her nå, enn tidligere.
De to ser også positive trekk med å være nært Sistranda.
- Vi ligger jo bra til med nærhet til kommunesenteret og tunnelen rett ved siden av. Kort vei til gamlehjemmet også, spøker Halgeir og får anerkjennende nikk av Hans Ulrik.
- Heldigvis er det mange nyinnflytta folk er som sørger for mye bygging og liv i bygda. Jeg kjenner ikke alle som bor her nå, men jeg har fremdeles minst 50 hus hvor jeg kan bare banke på døra, ta en kaffe, og slå av en prat med de som bor der. Det liker jeg godt, slår Halgeir fast.
Hammarvika
Flatvalsundet