Stedsnavna er kulturminner, de eldste vi har som er i levende bruk (om vi da ser bort fra sjølve språket). Og som kulturminner krever de å bli forvalta på en pietetsfull og faglig forsvarlig måte, som annen kulturarv.Vi vil i en artikkelserie prøve å gi et innblikk i det interessante språklige og kulturhistoriske materialet som stedsnavna representerer. Vi håper at serien vil gi den interesserte leser noen gledelige opplevelser av ny innsikt, og forhåpentligvis også større forståelse for den kulturarven, den kulturhistoriske «ressursen», som stedsnavna representerer.

Reservasjoner,

kvalitetssikring og hjelpemidler

Sjøl om vi begge har vært innom norskstudium ved universitetet og har arbeidd en del med stedsnavn, er vi på ingen måter eksperter på området. Vi må støtte oss til andre som veit mer. Blant dem er Kolbjørn Aune i Hemne. Vi har alliert oss med han for å «kvalitetssikre» bidraga våre der vi er i tvil.

Blant de trykte hjelpemidla må spesielt nevnes ei bok som alle stedsnavninteresserte vil ha glede av å skaffe seg: Norsk stadnamnleksikon (4. utgave 1997), redigert at Jørn Sandnes og Ola Stemshaug ved NTNU. Der finner en også litteraturhenvisninger for videre studium. Det viktigste hjelpemidlet forøvrig er Norske Gaardnavne av Oluf Rygh (m fl), et monumentalverk som utkom i 18 bind i åra omkring 1900. Dette verket er nå tilgjengelig og flott tilrettelagt på internett, under adressen http://www.dokpro.uio.no/.

Hvordan ble stedsnavna til?

Stedsnavna oppstod ikke tilfeldig. Alle navna har en betydning - eller hadde en betydning da de ble til. I mange stedsnavn ligger betydningen klart i dagen:

Tuvneset, Vågøya, Langøya, Gåsøya, Lyngværet, Strømøya, Breivika, Nesset, Åkervika, Leirvågan, Haugen, Skaget, Valen, Strand, Hamna, Bekkvika, Straum, Eid osv.

Andre stedsnavn er mer eller mindre uforståelige - som Herøya, Drågen, Jøsnøya, Kvamman, Hernes, Hellbustad, Dolm, Fillingsneset, Dola, Veisan, Humlingsværet, Sjønhalsen, Rottingen, Dolsøya osv. Det at vi ikke forstår betydningen av et navn, er vanligvis et tegn på at navnet er gammelt.

Stedsnavna - og nå snakker vi om de gamle, «ekte» navna - ble ikke til ved offentlig beslutning, men gjennom muntlig, praktisk bruk og muntlig overlevering (ikke skriftlig). Stedsnavna ble til ut fra de behova menneska hadde for referansepunkt i landskapet og for å kunne snakke om og stedfeste hendelser, fangstplasser, ferdselsveger osv.

Den første gruppa av steinalderens veidefolk som kom til et område, måtte fort legge navn på de viktigste terrengformasjonene for å kunne orientere seg og kommunisere. Men ei anna gruppe som kom, kunne godt legge andre navn på de samme lokalitetene. Og alle navna kunne forsvinne hvis området ble forlatt ei tid. Skulle et stedsnavn overleve, måtte det bli kjent av folk i et større område, og det måtte være et godt navn, treffende, betegnende for lokaliteten. Etter som bosettinga ble fastere, ble det lettere for navna å overleve, og navnematerialet ble fastere og rikere.

De navna som først kom over «sperregrensa», var navna på de mest markerte terrengformasjonene - høge fjell, store eller markerte øyer, markerte nes, store fjorder, elver osv. Men treffende navn på mindre lokaliteter kunne også fort komme over sperregrensa. Når et navn først var blitt kjent i et stort område, skulle det mye til før det ble skifta ut med et anna navn. Navneskifte har likevel forekommet mange ganger. Men i hovedsak utgjør navna på store, markerte naturformasjoner det eldste skiktet i stedsnavnmaterialet.

Eksempler på slike eldgamle navn:

Fjell: Kopparen og Elsfjellet, Haglbjøra og Tonningen.

Store øyer: Frøya og Hitra, Smøla og Vikna.

Mindre, men markerte øyer: Børøya og Ulvøya, Kya og Sula, Tian og Halten.Markerte nes: Agdeneset og Titran.Fjorder og sund: Hemnfjorden og Barmfjorden.

Store elver: Orkla og Gaula - men også mange mindre, som Søa og Fjelna i Hemne.