Slik opplevde May Linn Kjerringvåg at hennes pappa skulle dø av uhelbredelig kreft.
Pappajente
- Jeg har alltid vært ei pappajente, forteller May Linn Kjerringvåg og kikker på fotografiet av de to sammen. May Linn stråler med pappa Atle ved sin side - lykkelige uvitende om at de noen år senere, skal gå tunge dager i møte.
- Klemming og det å kunne si ”glad i deg” har alltid vært en del av vår familie, forteller May Linn.
- Jeg kunne ha fortrolige samtaler med min pappa, på sett og vis var pappa mannen i mitt liv.
En fullkommen tid
Atle var glad i musikk, og May Linn vokste opp med låtene til Bruce Springsteen og Uriah Heep.
- Tonene kunne være nokså høye og høres utover Kjerringvåg-gården. Da vasket pappa til helga, lagde middag eller bare slappet av. I dag når tonene fra disse artistene treffer meg, fylles brystet mitt med alt av følelser vi har i følelsesregisteret. Og tenke tilbake på barndom og oppvekst er godt, men også sårt. Det er sårt fordi dette var en tid som var fullkommen, en tid som ikke "er" lenger.
Når May Linn tenker tilbake til barndommen er det følelsen av trygghet og takknemlighet hun sitter igjen med.
- Pappa brukte å skjemme bort broren min, mamma og meg. Ikke med materielle ting, men med kjærlighet.
Omsorgsfull og raus
May Linn forteller at hennes pappa Atle var som mannfolk flest, av den oppfatning at en spade, er en spade.
- Det var alltid folk rundt pappa. Han var omsorgsfull, stødig og raus. En man kunne regne med, som hjalp alle.
Da May Linn i tenårene, opplevde kjærlighetssorg mens foreldrene var bortreiste, ville Atle sporenstreks kjøre hjem. Det var tøft å høre at jenta hans hadde det vondt.
- Dette er bare et eksempel på den omsorgen pappa viste for meg. Men han kjørt ikke hjem altså, han innså fornuften oppi det hele, smiler May Linn.
Å miste halve seg
Det startet med magesmerter.
- Vi tenkte ikke så mye mer over det, for magesmerter kan skyldes så mangt.
Atle ble etter hvert innlagt på Orkanger for nærmere utredning, og der oppdaget de en kul, palmehelga 2013.
Bildene ble sendt for å tolkes av spesialister ved St. Olavs Hospital, men han ble fortalt på Orkanger at denne kulen var så liten at det kunne ikke være den som forårsaket smertene.
Tanken som slo sykepleieren i May Linn var umiddelbar; hva skjuler seg da?
- Jeg husker jeg sa til samboeren min; "hvis dette ikke går bra og jeg mister pappa, da føles det som at jeg mister halve meg".
"The silent killer"
Få dager senere kom diagnosen; uhelbredelig kreft i skjoldbruskkjertelen
- Vi fikk aldri håpet engang. Det var brutalt. Tenk å motta en slik beskjed. Samtidig skal du leve med det i en periode. Livet til pappa var over. Jeg kjenner fortsatt på følelsen av uvirkelighet.
Diagnosen omtales også som ”The Silent killer”- den stille død.
- Du vet ikke at du har kreft der, før symptomene inntreffer og da er det som oftest for sent. Slik var det også for pappa, han kan ha gått med dette en stund, kanskje noen år.
Livskvalitet
Videre behandling var kun livsforlengende og Atle kom hjem til Hitra.
Han ble satt på cellegift, men den ble han veldig dårlig av.
- Han mistet livskvaliteten, så de byttet til en ny kur og den passet han bedre.
May Linn sier at hun ikke kan påstå at sommeren som fulgte var god, men det var nok de fineste dagene i pappaens sykdomsforløp likevel, fordi han klarte å være fysisk aktiv.
Det såreste
Etter at Atle ble syk, kunne de fortsatt snakke om hverdagslige ting, de hadde ingenting usagt eller uoppgjort.
- Jeg benyttet anledningen til å bemerke at jeg aldri har savnet noe fra han som pappa.
Atle rakk å treffe alle sine fire barnebarn før han døde.
- Men at guttene mine har mistet sin bestefar og en viktig mannsrolle, det er det såreste å tenke på i ettertid.
Datteren tror nok at pappaen var mer innforstått med døden enn de pårørende.
- Den første tiden kunne han vise fortvilelse over at han skulle dø, men han innfant seg raskere med situasjonen enn mange av oss i rundt. Han visste at han kom til å dø og så på et vis fram til det, for dette var ikke lenger et liv for pappa.
En balansegang
I starten av november, begynte det å gå utfor.
Cellegiften tappet Atle for energi, og aller siste fase av sykdomsforløpet tok til.
De fikk tilgang til ulike hjelpemidler i hjemmet, sykesenga ble plassert i stua.
May Linn sov hjemme på Kjerringvåg hver natt, mens broren hennes som bor i naboleiligheten var ofte innom.
Utover dagen dro hun hjem til huset på Hamarvik. Hun hentet guttene fra barnehagen og når de hadde sovnet på kvelden, dro hun tilbake.
- Jeg ville være mest mulig sammen med pappa den siste tiden, samtidig skulle det ikke gå utover ungene. Det ble en balansegang å få dette til å gå opp, men jeg var aldri i tvil om at dette var riktig avgjørelse.
Aldri feil å vise omsorg
Da Atle gradvis ble mer pleietrengende, økte behovet for hjemmesykepleien.
- Vi kunne ikke hatt pappa hjemme den siste tiden, uten helsevesenet på Hitra. De var enestående og det samme var fastlegen til pappa. I siste fasen gjorde han seg tilgjengelig på telefonen. Og han var ofte innom. Det var så trygt.
May Linn legger til at det ikke passer alle å ha sine døende hjemme.
- Det blir mange timer i døgnet alene med den som er syk. Selv om vi hadde tunge og urolige dager, ble det for oss en rolig og fin avslutning.
Det å ha hjemmesykepleien i huset, kan også være en belastende faktor, - men vi opplevde det aldri slik. Vi savnet dem da det var over. Det ble liksom så brått stille.
May Linn sier hun skjønner at det for mange oppleves vanskelig å ta kontakt med syke og pårørende.
- Det finnes mange måter å gi og vise omsorg på. Jeg er takknemlig for de måter den ble vist på i vårt tilfelle. En ting er sikkert, det er aldri feil. Mitt søskenbarn tilbydde seg å være barnevakt når samboeren min var på sjøen, slik at jeg kunne tilbringe flere timer med pappa. Det sto hun ved, og jeg kan fortsatt kjenne på den lettelsen og gleden over hennes hjelp.
Den store skrekken
May Linn forteller at hennes største bekymring etter at de fikk vite at hennes pappa var dødssyk, var hvordan den siste fasen ville bli.
- Skrekken var at min store, kjekke pappa skulle bli liten, tynn og svak.
Men Atle ble aldri slik May Linn hadde fryktet.
- Han var seg selv lik hele veien og det var godt å se. Han ble stadig svakere, men da den tid kom, så var jeg på et vis moden for det også. Vi fikk både tid og mulighet til å ta farvel. Det er ikke alle forunt.
Tyve år for tidlig
Den 25. desember 2013 døde Atle, med May Linn, moren og broren hennes til stede.
Satt på spissen så skjedde det i riktig rekkefølge, at pappa døde før meg, sier May Linn.
- Men det ble minst tyve år for tidlig. Pappa rakk ikke å fylle 56 år, og hadde mye igjen av livet.
Atle var fortsatt i full jobb som maskinist ved båten "Svanaug Elise" da han ble syk.
Han var svært heimkjær, når han ikke var på sjøen likte han å pusle med ting i og utenfor huset og stelle godt med familien sin. Atle var også aktiv i Islanders Classic Car Club.
- Han hadde en Mustang, og den var han stolt av.
May Linn husker at hennes mamma fortalte at hun hadde spurt om det var noe Atle følte han savnet å få gjort i livet, men det var det ikke.
- Han hadde levd livet slik han ønsket og hatt det fint. Jeg ser for meg pappa som går mellom huset og garasjen i kjeldress og tresko. Da trivdes han best! Skulle jeg derimot tippe én ting han gjerne skulle gjort før han døde, så var det å oppleve Route 66.
Den tid den sorg
Da Atle ble syk, mistet May Linn på sett og vis sin mor, siden hun var med Atle over alt den siste tiden.
I ettertid har hun fått mamma Randi tilbake, men fortsatt er May Linn av den oppfatning at foreldre er udødelige.
- Tanken på å leve uten dem er vanskelig. Og selv om pappa nå er borte, så er mamma fortsatt like udødelig. Jeg er klar over at mamma en dag går bort, men jeg velger å ikke fokusere på det. Den tid den sorg.
May Linn sier hun er blitt mye mer bevisst det å leve i nuet. Hun stresser mindre og har blitt flinkere til å overse bagateller i hverdagen.
- I perioden pappa var syk, ville jeg gitt mye for å få tilbake den kjedelige hverdagen. For det er hverdagene det er flest av, de er faktisk livet.
Sterk - det eneste valget
Det nærmer seg tre år siden Atle fikk diagnosen.
- Det første året etter at noen dør, kalles gjerne sørgeåret. Men sorgen min oppleves like sterk etter tre år, kanskje til tider enda verre. Etter hvert begynner det nemlig å gå opp for meg, at sånn skal det være for alltid. Og det går ikke en dag uten at jeg kjenner på sorgen over at pappa er borte.
Samtidig handler det også om å leve videre, ut fra de erfaringene og forutsetningene man får tildelt, legger May Linn Kjerringvåg til.
- Jeg kunne få spørsmålet -hvordan klarer du det? Men jeg fikk jo aldri valget! Ordtaket ”Du vet ikke hvor sterk du er, før det å være sterk er det eneste valget du har”, har sittet i meg siden.