Dette er et leserinnlegg, signert Eirik Juul Jørgensen, styreleder, Nordmørslista

Stor kystkommune

I lys av den siste tids hendelser må jeg sette tankene på papiret. Dette er min mening om tingenes tilstand og hvordan Nordmøre nå, med kommunereformen, har alle tiders sjanse til å skape sin egen fremtid som herre i eget hus.

16. desember 2015. Nordmøre taper, igjen. Kristiansundsordfører Neergaard er «skuffet», men har stor tiltro til «prosessen». I tillegg går ordføreren ut og vil ha slutt på «sutring». Fylkestingsrepresentant og Tingvollgjelling Kristin Sørheim følger opp med å hylle fylkeskommunen. Roger Osen var også ute og skrøt av fylket. Smølas ordfører er faktisk rent glad i fylket sitt.

Det er mulig jeg er for ung med mine snart 28 vintre bak meg, men jeg klarer virkelig ikke assosiere Møre og Romsdal med noe positivt. Fogderistriden lever i beste velgående. Særlig ser man dette i Fylkesutvalget. De som var mest frempå for å kalle Nordmørslista ei fogderiliste og stemplet partiet som «useriøst», er jo selvfølgelig de som også stemmer etter eget poststed i fylkets øverste utvalg.

Hvor ble det av kampånden spør folk seg. Hvor ble det av hærførerne, strategene og lederne? Hvorfor skal vi akseptere at selve grunnlaget for regionen rives vekk under dekke av «demokratiske prosesser». Jeg går så langt at jeg vil påstå at sykehussaken ble avgjort av Bent Høies gode «forhold» til Torgeir Dahl, og det er ikke akkurat noe hemmelighet at FRPs Harald Tom Nesvik sendte bestillingsordre om Ålesund i politimestersaken.

Møre og Romsdals fylkesvåpen viser tre vikingskip – som skal symbolisere de tre fogderiene i fylket. De står samlet, men kun i våpenskjoldet. I virkeligheten har to av skipene gått til angrep på det tredje. Krigen har vært ført både i det skjulte og stundom åpenlyst. Helt åpenbart er det naturlig at to små må stå samlet mot én stor, for å unngå å skape et usunt hegemoni, men i Møre og Romsdal er det ikke mye logikk igjen... En stor og en liten har funnet sammen, for å skvise ut mest mulig ut av den allerede blødende tredjeparten. Gjennom stadig tapping av ressurser står nå den tredje igjen, langt unna de to andre skipene, hardt rammet av utallige glatte lag, torpedert av sine «forbundsfeller».

Ledelsen om bord i skipet vårt har vært diskutabel i lang tid. Passive, godtroende og uten noen betydelige varder å tenne mot hovedstaden. Ikke mye minner om regionens stolte historie og fordums bragder. En julidag i 1808 kom to fiendtlige skip seilende inn Markussundet. Under trussel om at alle skip i havna skulle senkes og byen ødelegges, svarte månedsløytnant Jacob Brechan følgende,

«Saalenge Christianssund havde Nordmænd, Kugler og Krudt tænkte man ikke paa nogen Overgivelse».

Godt hjulpet av oppgraderte artilleribatteri på land – og vindforhold – drev Brechans kanoner fienden på flukt. Slik ledelse har vært dypt savnet.

Møre og Romsdals tre vikingskip kan ikke sameksistere med felles ledelse. En ledelse som ikke ser lengre enn til ripa på sitt eget skip. Skipene må få seile sin egen sjø. Skipet Nordmøre må klare seg selv, og Nordmøres besetning må samle seg på sitt eget dekk.

Vi har levd av det marine i årtusener. Vi har lært oss å høste fra naturen, vi har lært oss bærekraftig utnyttelse, og vi blir stadig flinkere i faget. Vi er ledende når det gjelder olje og gass, fisk, oppdrett og på å utnytte naturkreftene. I en strategi for kommunereform og etableringen av en storkystkommune på Nordmøre må det marine være bærebjelken. Se til Langøya på Averøya, se til Høgsetterminalen i Gjemnes, Smøla Havstuer, Vestbase, utallige oppdrettsanlegg, Vaagland Båtbyggeri i Halsa, Tjeldbergodden i Aure og alle andre jeg ikke kommer på i farten. Samarbeidet mellom aktørene i Kristiansund og Nordmøre havn viser det kanskje aller best, det marine gjennomsyrer den nordmørske identiteten.

Vi kan ikke lengre klamre oss til den gamle strukturen. Fylket som forvaltningsnivå visner hen og går inn i skammens kapittel. Aldri mer skal vi være avhengige av de andre fogderienes «velvilje» og nåde. Vi må fremover, sammen. Vi må etablere kystkommunen Nordmøre. En kommune med potensielt større befolkning enn Tromsø. Kun da kan vi ta styringen over egen fremtid. Vi kan seile i medvind mot vekst, og etablere regionen som landets største og beste på marine næringer. Fra Averøy i sør, til Hitra og Frøya i nord. Mulighetene ligger der for de som tør sette seil.

Eirik Juul Jørgensen, styreleder, Nordmørslista