- Hitra og særlig områdene rundt Dolmøya, er et unik sted for arkeologi, husker jeg godt NTNU-professor Hein Bjerck sa, da jeg besøkte forskjellige utgravingssteder på vårparten.
[M:RIGHT]
Over 70 eiere
Heldigvis er det langt lystigere historier jeg skal lete etter i dag, da jeg stanser ved Nærbutikken på Hopsjøen.
Butikken er nettopp åpnet, men allerede er første kunde innom døra for å plukke opp det hun trenger.
Like etterpå kommer to av de mange som var med på å redde butikken fra å bli nedlagt for noen år tilbake.
- Skal du ha en kopp kaffe før vi starter?
- Nei takk. Det er litt for tidlig for meg gitt. Sånn aldersmessig.
- Hehe, jaså ja, sier Stein Barikmo, og tar en kaffesup selv.
- Coop slet med omsetningen og måtte legge ned brått. Etter å ha fått beskjeden, snakket jeg med flere andre som Stein her og så ble vi enige om å kjøpe butikken, forteller Erik Knutshaug.
I dag er det cirka 70 eiere av Nærbutikken.
- Vi er jo på en måte blitt et nytt kooperativ, siden vi har så mange eiere, spøker Erik.
- Men det var ikke lett i starten. Ingen av oss hadde drevet med butikk, så det handlet mye om å få ned kostnadene, slik at vi kunne gå rundt. Jeg er glad vi fikk inn noen til å drive butikken etter hvert, fordi det er små marginer en må drive på. Heldigvis er folk flinke til å hjelpe til, og vi gjør mye på dugnad.
- Hva var det som gjorde at dere i bygda ville ta over butikken selv?
- Det er jo det viktigste man har i hverdagen. Det hadde ikke vært det samme å komme hit hvis butikken hadde vært nedlagt, lysene slått av, og døra spikret igjen. Det er noe med signaleffekten, mener Stein.
- Butikken er særdeles viktig. Ikke kun fordi den er i nærheten, men fordi den skaper et nærmiljø her, sier Lillian Hopsø, mens hun betaler matvarene.
- Hun hjelper meg uoppfordret med å ta inn varene. Det har bare blitt sånn og det hjelper mye, fordi det er ikke så lett når man bare er en person i butikken, sier daglig leder Linn Andersen.
Linn er egentlig fra Vesterålen, men synes områdene ved Hopsjøen er en god erstatning for hjemplassen sin.
- Jeg har jo prøvd å holde på dialekten min så godt jeg kan, men jeg får fort høre at nå snakket du trøndersk av de som er innom her og familien min hehe. Men jeg trives veldig godt her. Det er blitt et nytt slags hjem for meg, smiler den blide ekspeditøren.
[M:RIGHT][M:RIGHT]
Den unge kapteinen
Senere en kveld befinner jeg meg i en båt som er over 100 år. Nei. Jeg skal ikke opp til Vesterålen for å se om de nordlige strøkene hvor Linn er fra, kan matche kysten ved Hopsjøbrygga. Men det skal bli spennende å se hvor mye fart vi kan få med denne gamle sjøulken av en båt. Ikke alt av gamle skatter er gravd ned i Melandsjøområde heldigvis. Men det er tydelig at de liker å samarbeide både her og på den nye "Coop`n".
- Båten er fra 1910 og heter ”Buabruket”, forteller nattseilernes ”kaptein” Roar Skei.
Interessen for seiling er tydeligvis stor her, siden de har omtrentlig 100 menn og kvinner som medlemmer hos nattseilerne.
En ung gutt som ønsker å være kaptein for dagen, hjelper til med seilene. Ida Nesset hjelper sin far Terje ombord og jakten kan begynne. De to andre båtene er allerede ute på fjorden. Og Jan Eivind Nordstein Skarsvåg som nærmer seg 10 år, nekter å havne bak dem i kappløpet.
Båten sklir ut av brygga, men får ikke mye hjelp av vinden i begynnelsen. Hvor er spøkelsesulingen fra Dolm kirke når man trenger den?
- Masta er vel en 12-13 meter høy og ble satt opp for noen år siden. Bunnen i båten er byttet ut og vi bruker mye olje og smøring for å holde disse gamle båtene flytende, forteller Roar, og retter på seilet.
- Det kostet rundt 50.000, så det er ingenting som hives gratis her, avslører Terje.
Vi begynner å få litt mer fart nå. Og det er kanskje ikke så rart ettersom Jan Eivind har fått styre båten, mens Ida er styrkvinne, og passer på at alt går greit.
Vi kommer opp på siden av den andre båten ”Barmfjordsbruket”. Den er en litt slankere og yngre modell fra 1926, men det ser den unge kapteinen som en overkommelig utfordring.
Med god styring fra den som har blitt minst tørr bak ørene, er det ikke noe problem. Og snart kan vi beundre både ”Barmfjordsbruket” og en mindre båt på avstand. Ei vind eller folk med mer erfaring kan stanse Jan Eivind nå. Ligger nok i navnet.
- Shit! De kommer nærmere
- Hehe, se! De lener seg en del for å ta oss igjen, ler den unge gutten selvsikkert.
- Kommer hele småbåten til å velte?
- Haha, det er ikke langt unna, sprer latteren seg i ”Buabruket”.
Men latteren stilner fort når ”den onde vinden fra Dolm” gir den lille båten en hjelpende hånd.
- Shit! De kommer nærmere!, utbryter kapteinen og styrer den store båten så fort han kan.
Den minste båten forkorter derimot distansen fort. Båten kommer nesten helt bak dem, med vinden som løfter den frem. De to båtene ligger omtrentlig likt for en god stund. Og det er nesten så de to i den andre båten kan lene seg tilbake tilfreds snart. Men Eivind nekter å gi opp. De retter på seilene og den lille båten forsvinner bak oss. Den unge kapteinen vant kappløpet for denne gang.
- Er det ikke lille matros?
- Vi var på et gammelbåt stevne i Smøla for rundt en måned siden. For 10-15 år siden var det mange trebåter som denne der, men nå var det nesten ingen, sier den eldste ombord.
Terje retter litt på den godt brukte capsen han har på hodet. Han ser stolt på den over 100 år gamle båten som nattseilerne nekter å la forbli en ubrukt skatt fra fortiden.
Vi stanser opp litt og den minste båten kommer seilende sakte inn.
- Jaså, er det ikke lille matros, sier en av ”lenerne” fra den andre båten og strekker seg over siden.
- Hehe, kjøl ned kjøterne. La dem få det glatte lag, svarer Terje på skikkelig sjørøverspråk, og tergingen fortsetter.
- Du er jo i feil båt vet du. Vi har jo Calvados her!
Siden uttrykket er ukjent, må jeg jo spørre.
- Calvados?
- Ankerdram, så klart, sier Terje med glimt i øyet.
- Vi må videre, sier mannen i den andre båten og de forsvinner uten å ha noen bevis på at det faktisk var anker eller dram i båten.
-Hvorfor kalte han deg lille matros?
- Det sa han bare for å kødde litt. Vi pleier å ha det sånn. Jeg har seilt som både skipper og styrmann i min tid med Harald Brataas som han heter, men han har jo knapt nok båtførerbevis selv, ler Terje og resten av oss følger på.
Inn mot brygga kommer båtene omtrentlig likt inn, men det er ingen konkurranse denne gangen.
- Den største båten vår ”Sara-Kjerstine” holder vi på å restaurere nå. Den er nesten 20 meter, så det vil nok gå med et par dugnadstimer der. Men det blir det verdt, forklarer Roar, mens han forbinder båten til brygga.
Den unge kapteinen følger godt med, og virker ivrig på å få teste den største båten etter hvert. Det er tydelig at gjennom godt dugnadsarbeid, er det fullt mulig å få bruke skattene sine her.
[M]
Melandsjø
[M]