Fra sidelinja av Ørjan Strømmen

I løpet av de to første ukene kima det flere ganger i dørklokka, enn det gjorde på de 8 årene vi bodde i byen. I byen visste jeg ikke hvem som bodde over oss, men jeg vet allerede nå ganske mye om de som bor i parallellgata her.

Trafikkbråket ble byttet ut med naboens krig mot krattskogen. Og krigen skal ingen ende ta. Nå teller vi dag 5 med ei stor maskin som ligner ganske godt på en snøfreser. I den ene enden trøs det buskas, mens den i andre enden spytter ut enorme mengder flis. Før det var det omtrent to uker med motorsag. I blokka ble det sagt at man måtte ”avslutte støyende aktivitet senest klokken 21:00”. I gata her er det ”til du går lei og vil inn”.

Og jeg blir stadig mer usikker på hva jeg har kjøpt meg. Det jeg trodde var en boligannonse, har vist seg å kanskje være en stillingsannonse. Et par måneder etter at kontrakten var underskrevet og nøklene overbrakt, begynte usikkerheten å bre seg. Sto det ”enebolig” eller sto det ”ekstrajobb”?

Arbeidet virker uendelig og nytteløst. Hekken bør vannes hver kveld, men ikke før det har blitt så seint at knotten har kommet seg på plass. Hekken liker visst ikke sol og vann på samme tid, for det har de sagt der den ble kjøpt. Etter mitt syn burde man ikke plante slike hekker i Trøndelag, når det jo regner støtt så snart sola sniker seg fram. Jeg har foreslått å rive opp dritten og bygge gjerde, men har ikke fått aksept for det. Det blir visst ikke gjort, sier sjefen i huset.

Her forleden bet jeg tennene sammen og satte i gang med å male kjøkkenfrontene. Det er visst en fin måte å fornye kjøkkenet på, sier sjefen. Jeg holdt på ute, for der var det godt med både plass og lys. Nå er høyskapene fulle av overmalte bananfluer. Jeg har prøvd meg med at det er litt av sjarmen med å gjøre ting selv – min bedre halvdel er ikke enig.

Det er ikke slik at jeg ikke liker å få ting gjort, jeg bare liker ikke å gjøre det. Jeg synes det er langt triveligere med ei ryddig stue, men synes det er verre å rydde enn å leve i rot.

Jeg skal ikke ha rykte på meg for å ikke kunne noe. Eksempelvis er jeg en ekspert til å prokrastinere. Altså er jeg en uttalt eksepert til å ikke sette i gang med ting jeg vet burde blitt gjort.

Men selvdisiplinen har aldri vært min store styrke. Det er sjelden det er moro å gjøre det jeg må. Derimot er det moro å gjøre det som ikke burde gjøres. Eksempelvis er verktøyboden striglet, mens bestikket fortsatt befinner seg i pappesker. Dersom jeg en gang skulle finne ut at jeg skal gjøre noe med døra på soverommet, vet jeg akkurat hvor jeg finner det jeg måtte trenge. Skal jeg lage middag, trenger jeg et lite kvarter på å gjennomgå eskene.

På den annen side har prokrastineringen tvunget fram en viss form for kreativitet - altså av ren og skjær latskap. Jeg unngår helst ting som er kjedelig. Hvis jeg ikke kan unngå det helt, så utsetter jeg det til siste sekund. Og det siste sekundet er gjerne noen sekunder for seint. Skal ting bli gjort, er det derfor ikke tilstrekkelig å gjøre de slik det burde gjøres. ”Her må det tenkes nytt”.

Bill Gates har sagt at han alltid setter late folk til vanskelige oppgaver, nettopp fordi de ville finne en lettere måte å gjennomføre det på. Den strategien har gjort han til verdens rikeste person. Hadde jeg fått muligheten til å møte Gates, ville han gjort meg til en rik mann. Pengene ville strømmet inn desto lengre jeg satt der uten å gjøre noe. En drømmejobb med andre ord.

Men inntil jeg møter Gates, så burde jeg gjøre noe. Mens jeg sitter på verandaen og manner meg opp til å klippe det skarve dekaret med plen, gløtter jeg over til andre siden av sundet. Den gule åssiden forvandles til et grå-brunt steppelandskap etter hvert som plogen svinger seg fram og tilbake. Jeg blir full av beundring, og forstår ikke helt hvordan bonden får tid til alt.

Så slår det meg – skal jeg få ting gjort, så må jeg kjøpe meg traktor. Det er nok best å se om jeg finner meg traktor på finn.no nå med en gang. Det er vel uansett for kaldt til å klippe plena nå? Og hvis det ikke er for kaldt, så er det nok snart for mørkt? Også er det for mye mose, ser jeg nå.

Ja, det er nok best å vente til i morgen – kanskje…