- Det kom en lastebil mot oss. Da den passerte så jeg plutselig noe som hang halvveis ut fra bilen, og dekket halve veibanen. Jeg så tydelig at det var en kran, før det smalt omtrent samtidig. Det var bare å klype fast i rattet og vente på smellen. Jeg rakk bare å tenke: That´s it, forteller Hilde Kristin Eide.

Lokalavisa snakker med Eide et par dager etter kvelden da ulykken skjedde. Da var hun sjåfør for sønnen Patrick, og to jenter, som hadde vært på vektløftertrening på Sandstad.

De var på vei mot Fillan, og nærmet seg Makrellvatnet like før Lakselva.

Livet fortsatte heldigvis likevel, for Hilde og de tre andre i bilen. Men det var bare fordi de hadde maksimal flaks i uflaksen, og at Hilde klarte å holde hodet kaldt.

Forundret da det ikke ble svart

- Det smalt nesten med en gang, etter at jeg så krana. Men jeg hadde bremset med en gang, og ble fryktelig forundret da jeg kjente at bilen fremdeles var under nedbremsing etter at krana hadde truffet, jeg som hadde forventet at alt skulle bli svart. Men det er utrolig hvordan man klarer å holde hodet kaldt i slike situasjoner. Da tenkte jeg på hvor jeg var, for jeg kjenner veien. Jeg visste at det var skjev dosering i svingen, og at det kom et autovern i svingen der. Og at Makrellvatnet lå rett ned for veien. Tanken var at jeg måtte holde bilen rett på veien så vi ikke kjørte ut. Så jeg slakket av bremsingen og prøvde å kontre litt, beskriver Hilde.

Bilen stoppet til langsetter veien, akkurat som hun hadde planlagt. Men den sto også delvis inne på motsatt kjørefelt.

Hilde holdt hodet kaldt, og klarte å holde bilen på veien.

- Døra på min side var trykt inn slik at foten min satt fast. Det var røyk i bilen, men det tror jeg kom fra airbagene som hadde løst seg ut. Patrick snudde seg og spurte om jentene bak hadde det bra. Jeg spurte om Patrick var skadet, og han sa at han ikke trodde det. Så hoppet han ut og løp for å sette opp varseltrekanten. Så kom han rundt til meg, for å høre hvordan det gikk og om det var mulig å få meg løs. Jeg tok tak i foten og rykket den løs, så hoppet jeg ut, forteller Hilde, som er overrasket over hvor fort sønnen reagerte.

Det var en iskald stjerneklar kveld. Hun går ut og konstaterer hvordan bilen ser ut og hvordan den står. På veien bak ligger glasskår og biter av bilen strødd utover.

- Jeg tenkte bare at jeg var veldig fornøyd med at vi havnet der bilen sto, og at vi ikke kjørte utfor veien. Det var egentlig et under at alt gikk bra. Det var snakk om bare et sekund fra eller til, at krana ikke traff noen av oss i bilen, sier Hilde.

- Ser tydelig krana for meg

Hun ringte samboeren Victor Haltland, som også er brannmann.

- Jeg sa at du kommer til å få en utrykning snart. Men han heiv seg i bilen og kom før brannvesenet kom, forteller Hilde.

Snart var også brannvesen og ambulanser på plass. De fire blir kjørt til sykehus for sjekk, heldigvis bare litt forslått, og med blåmerker etter at airbagene løste seg ut.

- Det å få en airbag i ansiktet, var som å bli truffet av en verdensstor fluesmekker, beskriver Hilde.

- Hvordan har det vært i ettertid?

- Det har ikke vært så mye søvn siden onsdag. Vi slapp ut av sykehuset i går(torsdag), og etter det har vi hatt to dagers bursdagsfeiring av datteren min Sara. Men jeg må si at jeg gruer meg litt til jeg skal kjøre bil igjen, så jeg tror det er greit å komme seg opp på hesten så fort som mulig igjen, sier hun.

Men en ting har brent seg inn i minnet etter ulykken.

- Når jeg lukker øynene så ser jeg tydelig krana som kommer mot meg. Jeg er bare så utrolig glad for at det gikk bra med oss og jentene, sier Hilde.

Nære: Det var bare centimeter om å gjøre at krana ikke knuste føttene til Hilde.

Bekrefter kran

Lensmannen kan foreløpig ikke gi detaljer om hvordan ulykken skjedde, av hensyn til etterforskningen.

- Jeg kan bekrefte at en kran, som var last på lastebilen, hadde slitt seg. Det er også på det rene at dette kunne gått mye verre, sier lensmann Arild Sollie.