Hitra-Frøya desember 2015:

På morgenen torsdag den 29. januar ble en 88 år gammel kvinne funnet liggende på tvers i i senga, i omsorgsleiligheten sin i Beinskardet på Sistranda. Hun var kortpust, og personalet oppnådde ikke kontakt med henne. Hun ble sendt til St. Olav Hospital, hvor hun døde klokka 14 samme dag. Da personalet kom inn til henne like over klokka syv denne morgenen, ble hun funnet med telefonen i handa. Kvinnen var tildelt trygghetsalarm, og hadde denne rundt halsen da hun ble funnet. Men denne hadde ikke virket. Hun hadde ikke klart å bruke telefonen og ringe etter hjelp.

September 2016:

Sist vinter fortalte lokalavisa at Frøya kommune fikk skarp kritikk fra Fylkesmannen fordi man ikke hadde reparert trygghets-alarmen til kvinnen, selv om man visste at den ikke virket. Inger Johanne Sæther er forsatt opprørt over det som skjedde da hennes mor døde ved omsorgsboligene.

- Jeg tenker på det hver dag, at hun lå der med store smerter uten å få hjelp, sier hun.

- «Glad for kvalitetssikring innen pleie» var overskriften i lokalavisa for en tid tilbake. Saken handlet om forbedringer som er gjort i etterkant av klagesaken vår. Denne tilsynssaken handler dessverre om så mye mer enn den defekte alarmen. Det var en rekke svært alvorlige forhold omkring mor der det ikke ble gitt forsvarlig helsehjelp. At det er gjort forbedringer i etterkant av denne saken er fint med tanke på andre brukere med stort behov for bistand. Det skulle bare mangle. Det skulle også bare mangle at pårørende som sender klage til kommunen om sterkt kritikkverdige forhold innen helse blir møtt på en god måte som ikke gjør vondt verre. Frøya kommune sin behandling av denne saken har forårsaket akkurat det, gjort vondt verre for pårørende, mener Sæther.

Frøya kommune beklager sterkt - se nederst i saken

- Jeg skjønner at folk ikke klager inn saker og gir opp på veien, det har vært en fryktelig prosess, syns hun.

I dag, drøyt halvannet år etter dødsfalltet, mener Sæther at Frøya kommune ikke er godt skodd for å behandle klagesaker og oppfølging av disse. Og Inger Johanne Sæther vil gjerne fortelle om hvordan hun har opplevd saken.

- Møtt med unnvikelse

- Da klagen i første omgang ble sendt til ledelsen i pleie og omsorg så hadde vi forventet en dialog om det som hadde skjedd. Det ble overhode ikke åpnet opp for denne dialogen og vi måtte selv etter hvert be om et møte om saken. Vi ble hele veien møtt med unnvikelse, fikk ingen informasjon uten å etterspørre dette, måtte purre på svar og svarene var uklare. Saken var meget alvorlig og på dette tidspunktet svært uoversiktlig for oss pårørende, noe ledelsen ikke tok hensyn til. Vi fikk heller ingen beklagelse på det som hadde skjedd, hevder Sæther.

Etterhvert havnet saken på førstesida i lokalavisa.

- Ordfører forholdt seg til saken på en ryddig måte og beklaget sterkt det som hadde skjedd både i media og senere direkte til pårørende. Men det var svært provoserende å høre på noen av uttalelsene til representanten fra administrasjonen. Vedkommende beklaget også saken i media, men uttalte samtidig at kommunen selvfølgelig hadde gjort alt de kunne når de ble klar over at alarmen var ustabil. De hadde gjort tiltak i boligen, blant annet satt inn ekstra bemanning. Videre ble det uttalt at de ikke rakk å gjøre noe mer før mor ble alvorlig syk og døde og at de selvsagt hadde beklaget overfor pårørende. Alt dette er uriktige opplysninger. Det gikk over 13 måneder fra første gang personalet ble varslet om feil med alarmen og til mor døde, så det hadde vært nok av tid til å rette opp denne feilen. Og det ble ikke satt inn andre tiltak i hennes bolig før hun døde, hevder Sæther.

Alarmen

Sæther hevder det heller ikke ble satt inn tiltak i etterkant av dødsfallet selv om kvinnen ble funnet svært syk med telefonen i hånda og med en ikke utløst alarm rundt halsen.

- Telefonen hadde hun ikke vært i stand til å bruke. Under samtaler med ledelse og personalet i dagene etter dødsfallet var det ingen som stilte spørsmål om det kunne være noe galt med alarmen til tross for alle gangene den ikke hadde fungert tidligere. Hadde ikke vi stilt spørsmål om alarmen virket så hadde det muligens fortsatt vært et alarmsystem i boligen som i stor grad ikke virket, frykter Sæther.

Inger Johanne Sæther sier det ble gitt tilbakemelding til kommunen angående det de mener er uriktige opplysningene som ble gitt i media.

- Som følge av dette tar vedkommende som har gitt disse opplysningene kontakt med oss «for å ta en prat rundt alt som har foregått» i denne saken. Det viser seg da ganske raskt at denne personen har svært dårlig kjennskap til saken i sin helhet da vedkommende ikke har lest klagen fra pårørende, men kun avgjørelsen fra fylkesmannen. Avgjørelsen fra fylkesmannen sier svært lite om alle de ulike hendelsene som skjedde før mor døde og for å forstå det fulle alvoret og smerten i denne saken så er det helt nødvendig å lese klagen. Fylkesmannen viser også til klagen i sin helhet i sin skriftlige avgjørelse til administrasjonen. Det er vi som må sende over alle nødvendige dokumenter slik at representanten for administrasjonen kan sette seg mer grundig inn i saken før videre samtale med oss pårørende kan gjennomføres, sier Sæther.

Etterlyste møter

- Kommunen hadde altså på dette tidspunktet fått kraftig kritikk fra fylkesmann for ikke å ha gitt forsvarlig helsehjelp, en representant for administrasjonen hadde gitt feilaktige opplysninger til media og deretter tatt kontakt med pårørende for å prate om saken. Og så hadde ikke vedkommende gjort seg kjent med saken i sin helhet. Enda en gang opplever pårørende å ikke bli tatt på alvor, sier hun.

Sæther forteller at i etterkant av mediesaken ba kommunen om et møte, et møte som det ifølge Sæther tok nesten fem måneder å få gjennomført.

- Også denne gangen ble det møte fordi jeg tilslutt etterspurte det. Slik de har etterspurt rutiner, tiltak og oppfølging hele veien, både de to siste årene mor levde og ble mer og mer hjelpeavhengig og i hele denne klageprosessen etter at hun døde. Vi er alle glade for at det har skjedd en kvalitetssikring innen pleie, det er bare så fryktelig vondt å tenke på at for henne kom dette så alt for seint. Og det er fortsatt flere områder som trenger kvalitetssikring i Frøya kommune, blant annet håndtering av klagesaker i forhold til pårørende og hvordan sikre at personer som står fram som ansvarlige i slike saker skaffer seg nødvendig informasjon. Det er vanskelig å ta de rette grepene både i forhold til media, pårørende og til saken i sin helhet uten å vite fullt ut hva saken handler om, sier hun.

Frøya kommune beklager

Denne beklagelsen har lokalavisa fått tilsendt, signert assisterende årdmann Beathe Sandvik Meland og ordfører Berit Flåmo:

"Frøya kommune beklager sterkt hendelsene rundt Inger Johanne Sæthers mor. Sæther har satt fingeren på endel viktig punkt til forbedring innen helse og omsorg. Det er, som også Sæther sier- fortsatt områder som trenger kvalitetssikring hos oss. Frøya kommune vil rette en takk til Sæther for å ha satt fokus på dette, bare slik kan vi «dessverre» bli bedre, og jobbe for at slike hendelser ikke skjer igjen.

Ordføreren er trygg på at rådmann og helse og omsorgstjenestene har fokus på- og jobber systematisk med kvalitetssikring i alle ledd av tjenesten, og har tillit til at ansatte har det rette fokus i forhold til den viktige jobben de utfører, hver dag- for Frøyas innbyggere.»