FRA SIDELINJA av Bjørn Nilsen

For ei lita tid sida fekk vi igjen føling med nån skikkelige vindkast her utmed havet. Kulingen ruska og peip  rundt hjørnan, ei påminnelse om at elementan fortsatt æksistere. Men vi sto han av, som nordlændingan ofte sei. Det va ikke mankament på det, for å sitere mi gode venninne Lulli Westrheim i Bodø.

Da æ va ein tur innover te by’n som snarast her om dagen, gjekk æ mæ på ein kjenning. Han sa:

- Det blåst vel storm ut hos dokker forleden?

Æ slo stort på og svart at neida, det va vel helst bare ein stiv kuling, ja kanskje med storm i kastan. Da æ kom hjæm, bladd æ for artigheits skyld fræm nån utklipp æ hadd skrevve på baksida av KK, altså avisa Klassekampen, for uinnvidde. For æ klippe ut dæm, og arkivere på dato. Mæst for å unngå å skriv mer eller mindre om det samme fleire gang. Det vart ei artig stund.

Sånn omtrentelig med ett års mellomrom, oftast når det drog sæ mot desember, fann æ ikke mindre enn tre småstubba om - ja været. Eller for å si det meir korrekt: Om vind og blåst. Det siste skriveriet va datert så seint som den 20. februar i år. Overskrifta va den samme som det æ skriv på no, bare uten utropstægn! Og for å skryt litt av mæ sjøl, så syntes æ ikke dæm va direkte dårlig formulert heller.

Æ filosofert altså omkring vind og blåst. Og for å ta det mer direkte: Om heggtræet æ planta i le ned mot leia for mange herrens år siden. Træet som uten nåde vart lagt skinnflatt av elementan, og deretter endt som peisved.

Sterkest inntrykk no sånn i ættertid, gjor det æ skreiv om fuglan, særlig småfuglan. Om kordan dæm klart å stå av ein heil storm uten å bli hevve så langt nord-øst av sør-vesten at dæm aldri dukka opp igjen?

No snakke æ ikke om sjur og kråk og måsa. Heller ikke om svarttrost-paret som overvintre hos mæ på Hemnskjela. Nei, æ tænke på småtassan, lættvæktera som blåmeisballan og di frøkenaktige linærlan. For ikke å glæm rødstrupan, med di syltynne beinan og de melankolske blanke øyan dæm sætt rætt på mæ.

Dæm som innimellom småspankulere foran kjøkkenvinduet og nippe i sæ nåkka usynlig småtteri te mat.                                                                      Kolles makte dæm å stå imot?                                                                                                                            Uten å bli hevve oppover mot Barents-havet og videre te Nordpolen og det som både længer øst og verre e? For dæm står støggkulingen av på mirakuløst vis. Og dukke opp neste formiddag som om ingenting har hendt! Hadd æ bare forstått språket, skull æ spurt dæm, skikkelig forlangt ei forklaring. Og antakelig fått te svar at sånn e no bare livet, småfuggel-livet på den her kloden. Det gjeld å krøk sæ fast te ein kvist og ikke prøv å flyg unødvendig i motvind. Så takk for det, kamerata på kvista og i lufta. Takk for at di æksistere! Og står han av og held mæ med selskap, tross dårlige odds.

Tebake te været. Dæm får sæ påspandert egne navn de der vind-demonan. Den sisten som hjæmsøkt oss vart kalt Roar, uvisst av vilken grunn. Men de flestan – særlig dæm med skikkelig smell og kraft og ul i – dæm får kvinnfolknavn. Ein i desember 2011 heitte for eksempel Dagmar. Den hadd æ den gangen titulert storstorm, med orkan i kastan!

Æ ska totalt avstå fra å ta ut nån billige poeng om forskjæla på mannfolk og kvinnfolk. Både spesielt og sånn i si alminneligheit. Nån såkalte klima-forståsæpåera har ikke nækta sæ å garanter for at sånt vær bli det meir av fræmover. Og dæm nøye sæ ikke med bare det. Dæm påstår te og med at vi har skyld i det sjøl, sånn som vi har hærja. Med forurænsing og utslæpp og all slags elendigheit og faenskap!

Eller som salig helsedirektør Karl Evang i si tid klart og skarpt formulert det: - Atmosfæren er en lukket beholder – det vi slipper ut der blir ikke borte. Det kommer tilbake og hjemsøker både oss og våre barn. I flere ledd!

Kanskje hadd gode gamle Evang rett. Og ikke bare det. Truligvis får han enda mer rett i tida som ligg foran oss. Vi får kjenn motvind i superklasse ein. Direkte på kroppen, enten vi like det eller ikke. Det bli rætt og slætt bare vær og vær!